Selv om denne regelen tar utgangspunkt i barneoppdragelse, handler det underliggende psykologiske prinsippet om sosialisering, grensesetting og kulturbygging. Foreldre er samfunnets primære representanter overfor barnet. Hvis foreldre unnlater å korrigere destruktiv, usosial eller tyrannisk oppførsel av frykt for umiddelbar konflikt, gjør de barnet en enorm bjørnetjeneste.

Verden utenfor familien er langt mindre tolerant enn foreldrene er.

Et individ som ikke lærer å regulere sine impulser, lytte til andre og respektere felles spilleregler, vil uvergelig bli møtt med hard avvisning fra omverdenen i voksen alder. Voksne mennesker er i stand til å føle reell motvilje overfor usosial adferd, og det er foreldrenes plikt å fungere som et pålitelig filter som forbereder individet på samfunnets krav.

Overført til profesjonell ledelse og organisasjonskultur handler dette om å ha nulltoleranse for dysfunksjonell adferd og gripe inn tidlig. Hvis en leder eller rådgiver lar kolleger slippe unna med passiv-aggressiv sabotasje, brudd på tidsfrister eller uakseptabel kommunikasjonsform, vil dette mønsteret feste seg i kulturen.

Psykologisk trygghet bygges ikke ved å unngå ubehagelige samtaler, men ved å sette tydelige grenser. Å la være å korrigere avvik er en feighet som skader hele fellesskapet.

Kilde og inspirasjon: Jordan B. Peterson: «12 regler for livet. En motgift mot kaos».