Du har et problem? Javel, så er du menneskelig da. Livet skjer! Livets kjipere svinger er jevnt over elendig skiltet… Vi tar turer i grøftene noen og enhver av oss. At du har fått et problem gjør deg med andre ord ikke spesielt spesiell. På ingen måte! Hverken spesielt uheldig. Eller spesielt dårlig. Eller dum. Nei, det eneste det sier for sikkert er dette at da er du sånn som oss: Et menneske på en klode der 2+2 slett ikke blir 4 hver gang.
Så, du har et problem, hva så? Slike kommer i ny og i ne. Joda, noen ganger har vi virkelig jobbet for å invitere problemet inn i liva våre, men uansett hva som trigget det til tunet vårt: Hva nå? Hvordan vil du gripe det an for å få løst opp i det? Du er i grøfta, greit. Men, hva er ditt 1ste og 2ndre steg opp herfra? Og videre med livet ditt?
Jeg har fått møte mange mennesker med problemer. Noen er riktig vonde og vanskelige for selve livet deres. Og kanskje har jeg fått høre like mange meninger om løsninger på problemer. Noen er riktig gode og byr på aktiv livshjelp! Særlig én av dem liker jeg godt. Den lener meg mot når jeg selv må ta valget om jeg skal føre “Grøftegraver” opp på CV’en min eller om jeg heller skal bli kjent som en som gjennomlever livets nedturer, en som lærer noe nyttig fra hver eneste en av dem, en som har det trassige håpet i lomma som gjør at du bare ikke lar livet parkeres samma søren.
Livet rammer oss. OK, men hør: Vil du gå ut av et problem skal du ramme det inn… Det gjør du ved å vende problemet til en utfordring rett og slett ved måten du snakker om det.
Bli med meg innom – eller skal vi si nedom – grøftene til noen problemer:
- Jeg har en dårlig dag.
- Jeg får ikke støtten jeg trenger.
- Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Kjent grøftemøkk, ikke sant? Vi kan alle rammes av det. La oss nå ramme det inn… og vendte problemene til en utfordring:
- Hvordan kan jeg ha en god dag?
- Hvordan kan jeg få bedre støtte?
- Hva er det enkleste – av alt som er vanskelig – som jeg kan begynne med?
Problemene er fremdeles de samme, men med ny ramme får de nye perspektiv. Og med nye perspektiv kommer nye ting inn i synsfeltet, andre faktorer vinner vår oppmerksomhet og vi kan skifte fokus idet vi skifter synspunkter på saken vi står overfor.
Og det artige? Jo, i stedet for at du feller en negativ dom eller legger igjen et søppelpose-utsagn i livet ditt, så kickstarter du det fantastiske redskapet du har på toppen av livet ditt, hver dag: Hjernen! Den starter å se etter løsninger i stedet for å arkivere en kjip konklusjon.
Om du merker at du går i ring på samme spørsmålet, så kan det å endre spørre-orda gi rett hjelp raskt. For eksempel ville jeg styrt unna “Hvorfor”-spørsmål fordi slike lenker blikket mot forhistorien til problemet eller hva verre er: Det kan rettferdiggjøre at du sitter i grøfta, fortjener grøfta, ikke kan vente mye mer enn grøftemøkk i livet ditt.
Kutt ut!
Du har like mye rett til å leve med liv i livet hele livet du som alle andre som har fått livets gave her på jorda. Ingen av oss er designet til grøftene! Vel kan du lære mye av dager som var – jeg er den første til å jakte gode lærdommer der ifra – men du kan ikke leve i gårsdagene. Kom tilbake til i dag med blikket vendt mot i morga idet du bytter ut “hvorfor?” med “hva?” og “hvordan?”.
Så, du har et problem, hva så? Jo: du rammer det inn som en utfordring og setter hjernen på jobben med å jakte de gode veiene ut av grøfta.
Ja, jeg vet jeg skrev det i flertall: de gode veiene… Slik har det iallefall vært for meg. Igjen og igjen. Der jeg tror jeg er nærmest låst fast eller fengslet i en situasjon så gir nye perspektiver nye muligheter, flere faktorer. Svært sjelden var det bare 1 vei ut av situasjonen som skremte livsmotet mitt. Derfor væpner jeg meg nå med denne tanken når jeg går inn i noe som synes å være trangt og vanskelig: Javel, så sånn ser det ut herfra og nå… men, hva om jeg avventer situasjonen en dag… om jeg tar et steg til siden med et annet spørre-ord… om jeg ber om råd fra en grøfte-overlever jeg kjenner… jo, så endrer bildet seg idet det liksom bredder seg ut. Forunderlig! Nei, dette skjer ikke nødvendigvis raskt. Det kan gå år. Men nettopp derfor blir det så meningsløst strengt å skulle felle dommen over hva som er mulig for deg etter 1ste dag i grøfta, eller 4 måneder i møkka.
Jeg elsker alt som skjer i og mellom mennesker! Det fineste jeg vet er å se mennesker bryte barrierer og ta steg opp av grøfter og sette retning framover i liva sine. Ingenting er vakrere enn dette. Jo, én sak: Når de andre mennesker gir opp og vender rygger i fordømmelse eller skuffelse, svarer med å rette sin rygg og feste blikket på framtida si, ja med det derre trassige håpet i lomma… og gjennomlever sine kjipe dager og kommer ut av dem med større styrke, bredere erfaring, mer visdom og dypere ydmykhet enn noen av de mer “pyntelige” noen gang får med seg i fasadelivet sitt.
Livet skjer! Du rammes ikke spesielt. Men du kan på en spesiell måte ramme inn det som skjer – og ta ut nye lærdommer og flere kompetanser av det. Du blir ikke dårligere stilt som menneske på jorda på grunn av grøftene dine. Så sant du ikke tar bolig i dem da… Det du tar med deg opp av turene ned i grøftene dine kan bli noen av dine mest dyrebare skatter i livet. Selv har jeg funnet mine i de mørkeste dagene. Jeg vil ikke tilbake til slike parti av livet, men jeg vil heller ikke bytte det jeg vant i dem mot noen annen erfaring. Ikke tale om!
Jeg heier på mennesker med grøftemøkk på skoa! Dere har mye godt til gode! Og dere er så ofte de aller beste å få ha med seg i sine egne kjipere parti av livet.
DREIESKIVA|Roald Kvam 