Når samtaler skrur seg til og blir tøffe for oss, kan det skje at vi liksom slutter å tale sammen og heller ty til mønstre. Vi fokuserer på å vinne, kanskje også få tatt igjen litt… eller vi ønsker rett og slett å gjenvinne en form for balanse og trygghet for vår egen del.
Hva vil skje om vi heller blir værende i samtalen? At vi lener oss mot hjertet og holder fokus på intensjoner – heller enn å agere på antagelser?
I boka “Crucial Conversations: Tools for Talking When Stakes are High”, skriver Kerry Patterson, Joseph Grenny, Ron McMillan og Al Switzler om å stå i tøffe samtaler med et slags balansepunkt i hjertet. De beskriver det som å begynne med hjerte først: “Start with heart”. Jeg liker å se det som at vi lener oss mot hjerte, gjennom hele den vanskelige praten.
Hva dreier dette seg om, egentlig? Poenget er at vi holder fokus på de riktige motivene, uansett hva som skjer under krevende samtaler.
Her er det et hav av tips og triks til hvordan du kan overleve disse konfliktene. Jeg ønsker ikke å overleve dem. Jeg vil gjennomleve dem! Jeg vil være til stede i det utrivelige, og sette mye inn på å forbli fokusert, bit for bit av det bitre. Fordi det er så ekstremt mye herlig å hente ut av det heslige – om vi står i det og ikke går fra det.
Jeg vet jeg er skrudd sammen litt løye. Jeg elsker konflikter! Ikke at konflikter er bra i og for seg, men når det vi har der inne i oss får lyd på seg så er vi endelig EKTE mennesker, i EKTE følelser under EKTE fighter om slikt som betyr noe for oss, på EKTE. Og ingenting er nærmere oss – hvem vi er og hva vi trenger – enn det som kommer opp i og mellom oss under disse partiene av liva våre. Det er bare det at det kan komme ut så forkledd av frykt og frustrasjon, forvirring og fortvilelse at det kan ta noen runder å komme inn til kjerne av hva det hele dreier seg om.
Av alle gode tips og triks liker jeg særlig to til å opprettholde fokus når temperaturen er høy oss imellom:
- Vær klar over hvor du selv vil.
- Vær klar på at du ikke aksepterer å gå ut på “enten/eller”-scenen.
La oss se på det første først: Vær klar over hvor du selv vil! Når vi kommer under press begynner vi gjerne å kjøpslå slik at vi skyter ut den ene invitasjonen etter den andre for å komme unna det som synes for smertefullt å stå igjennom. Ikke gjør det! Stå fast på hvor du selv vil. Og applaudere den andre som forsøker å si noe om hvor han/hun selv vil. Hvorfor? Hør: Det kan godt hende at dere går ut av samtalen med et omforent kompromiss der begge gir og tar imot noe. Det er bare bra! Men et kompromiss som etableres på uekte motiver – det har ikke rot i noen av dere, egentlig – vil aldri stå seg over tid. Dere går da ut av praten uten grunnlag å gå videre på. Det er bare et tidsspørsmål før såra trigger nye smertefulle samtaler.
Så: Vær klar på at du ikke aksepterer å gå ut på “enten/eller”-scenen! Du har gjerne hørt det sagt til forsvar for et dårlig valg: “Jeg hadde ikke noe valg, det var enten/eller…” Men er virkeligheten virkelig så enkel? Må vi virkelig gå ut på “enten/eller”-scenen? Jeg tenker å nekte! Uansett omstendigheter er det alltid er et alternativ til enten og til eller. Bredde blikket og holdt horisonten vid og perspektivet dypt nok og langt nok når praten blir tøff nok til at øynene smalner litt. I det minste: Sjekk ut hva du aner i øyekroken – der ute i randsona av hovedfeltet dere fokuserer på under fighten. Oftere enn sjeldnere ligger løsningene nettopp der: I randsona av hva vi tenkte hva mulig eller interessant å se på.
Et tredje tips som kan være verdt å ta med på kjøpet er dette at den eneste personen du kan kontrollere, er deg. Da er det bra smart å bruke tida og kreftene dine på å arbeide med deg selv under samtalen, heller enn å fortvilt forsøke å forandre andre.
Et praktisk grep jeg selv griper til er spørsmål. Jeg stiller spørsmål til meg selv underveis: Hva vil jeg? Hvor vil jeg? Hvordan kan jeg bevege meg bort fra prate-gatene “kamp” eller “flukt”? Det fungerer faktisk! Spørsmålene driver meg tilbake til kjernen i det som skjer under samtalen. Og hjelper meg til å gjennomleve den, ikke bare overleve den.
Jeg heier på deg, en krevende samtale om gangen. Om du ønsker medhjelp fra Dreieskiva Roald Kvam, så vil jeg se det som en ære og et privilegium! Jeg elsker alt som skjer i og mellom oss mennesker. Det fineste jeg vet er når mennesker reiser seg fra grøftekanten av liva sine, og bryter barrierer mot måla de har satt seg. Det er det vakreste av alt.
DREIESKIVA|Roald Kvam 