Roald Kvam 2022

Som coach er mitt mål å legge til rette for endring; å ta det som er og gjøre det bedre. Det fineste jeg vet er å se andre bryte barrierer mot måla de har satt for sitt liv og virke. Gjennom tre tiår som veileder og rådgiver, i ulike sammenhenger og arbeidsfellesskap, har jeg stadig søkt ned under det som skjer… til hva som egentlig skjer. Og sett om jeg kan observere mønstre for hva som fungerer og hva som ikke fungerer for å få til endring. Til det bedre. Enten det gjelder menneskelige eller organisatoriske relasjoner. 

Dette er jo en stadig læringsreise, men la oss se på noen saker jeg tenker kan bidra bra. Til det bedre.

Om våre antagelser

Antagelser preger atferd. Atferd produserer erfaringer. Erfaringer forsterker antagelser.

Uansett hva du og jeg antar er sant, står vi i stadig fare for å oppføre oss som om det virkelig er sant – og ser etter bevis. Slik etableres det vi kan kalle en “selvoppfyllende profetier”: Vi antar før vi hører ut den andre. Det gjør at vi egentlig ikke hører andre, men etter bevis for antagelsene vi tok med inn i praten. Det tar ikke lang tid før vi mener bestemt å høre det vi først antok. Så vi gir oss selv rett. Og syns vi var riktig så forutseende og smarte. Nei. Tvert om. Vi har ikke gjort annet enn å etablere et “sirkelbevis” som ikke bygger noe av verdi for dette menneskemøte. Derimot kan det legge hele møte i ruiner. Rett og slett fordi vi møtte ikke opp. Vi sendte våre antagelser i stedet. 

Vi vil nok aldri slutte å anta. Det skal vi heller ikke. Våre antagelser har berget oss mange ganger fra mye ugreit. Utfordringen her er å sette snillere antagelser. At vi ikke er så kjapp med forhastede konklusjoner. La oss heller bredde blikket og gjøre det romsligere og litt rausere rundt oss så vi ikke går verken for strengt eller smalt inn i en samtale. 

Om våre intensjoner

En bra bred og raus antagelse er å anta at folk gjør det de gjør av en, for dem, god grunn. Også om jeg, for min del, opplever atferden deres utfordrende å forholde meg til og krevende å forstå.

Intensjoner kan være så forskjellige. La oss se på fire og hva de kan gjøre med våre menneskemøter.

Når handlingen i seg selv er din hovedintensjon, blir du lett litt blind for mennesker som utsettes for den. Blikket ditt lenkes til det som er nødvendig for å oppnå mål du har for handlingen din. Tar ting for lang tid da, så kan du bli uforsiktig og krevende. Så tar du steg uten å sjekke at der er et grunnlag å gå videre på. Eller du snakker uten at hode rekker å tenke etter. For oss andre er det som om vi møter en rambukk, og ikke et menneske.

Når nøyaktighet er din høyeste prioritet – rett skal være rett – vil du senke framdriftsfarten for å se etter detaljene. Det er jo bra, isolert sett. Faren er at du samtidig kan nekte å iverksette fornuftige tiltak på grunn av tvil om beslutningsgrunnlaget eller konsekvensene. Hvis du er redd for at noe skal gå galt, vil du se etter feil og påpeke problemer. Det er greit å være “kritisk tenker”, men fantasirike skrekkscenario er ikke nyttig til noe! For oss andre er det som om vi møter et minus-tegn eller den røde pennen til norsklæreren, og ikke et menneske. 

Når det er din dype intensjon å få aksept, vil du sette andre behov over dine egne. Frykter du avvisning, kan du si ja når du mener nei. For oss andre er det som om vi møter et ja-menneske, men vi møter jo ikke deg. Ikke egentlig. Du blir borte fra deg selv i jakten på å bli sett som deg selv.

Når det å få anerkjennelse driver deg, trenger du stadig å bli sett, hørt og gjenkjent. Det driver deg inn i en slitsom konkurranse mot alt og alle som kan ta en bit av “scenelyset” ditt. Du må liksom trumfe alle med noe litt bedre enn de bringer til menneskemøte. For oss andre, som ikke visste at vi var meldt opp til en konkurranse, virker dette bare rart og underlig inn i den samtalen eller det arbeidet vi skal stå i, sammen. Vi kan jo ikke stå og gi deg applaus når vi trenger tida til å få gjort jobben vi skal løse sammen?

Både handling, nøyaktighet, aksept og anerkjennelse er intensjoner som har en tid og et sted i liva våre. Kan vi klare å gjenkjenne disse hos andre, kan vi adressere behova og med det øke den relasjonelle kapasiteten i menneskemøte vårt. Rett og slett fordi trykket tas ned – så vi kan åpne oss mer for det den andre bringer inn i møte. Og motsatt: Kan vi klare å gjenkjenne vår egen intensjon, kan vi raskere – og lettere – be om det vi trenger fra den andre under møte. Det er mye bedre enn å irritere seg over at den andre ikke kommer deg i møte av seg selv…

Om våre mål

Hvis jeg spurte deg: Hva er galt? – ville du visst å svare meg da? Jeg antar det. Hvis jeg derimot spurte deg: Hva vil du? – ville du da visst å svare meg? Jeg antar det ville vært vanskeligere å svare ut. 

Vi vet liksom hva vi ikke vil ha. Men det kan være vanskelig å sette ord til hva vi vil. Jeg tenker at vi gjør vel i å øve oss på å bryte blikkretningen for liva våre når den er i ferd med å lenkes fast til det som ikke er greit. For slik får vi jo bare se mer og mer ugreit. En bedre bevegelse kan etableres om vi definerer en retning og organisere livet vårt rundt den.

Å vite hva du selv ønsker deg er en nøkkel til et målrettet liv og bedre menneskemøter.

Om vår raushet

Hvorfor er noen mennesker lett å forholde seg til, og andre er bare vanskelig å ha med å gjøre? Oi, det er ikke et spørsmål jeg vil gi meg i kast med fra A til Å, men ett vet jeg: Konflikt oppstår raskere når vekten i menneskemøter er på forskjellene mellom menneskene som møtes.

Tenk på en konflikt du har hatt med en kjær venn og en konflikt du har hatt med en du opplever som et vanskelig menneske… Forskjellen er at konflikten med en venn dempes av at dere har en felles historie. Dere har liksom et felles grunnlaget å være uenige oppå – og innrømmer hverandre en raushet som ikke uten videre tilbys fremmede mennesker.

Kan vi vinne mer rause menneskemøter om vi tidlig ser etter et felles grunnlag å stå uenige oppå? Jeg tipper at for ofte gir vi opp måla våre og omdirigerer dem til “plan B” når vi møter motstand i møte med fremmede. Kanhende vi kunne nå fram til “plan A” om vi bygde en grunnvoll sammen med den fremmede først? 

Poenget er at ingen av oss står over tid i samarbeid med noen som, for oss, ser ut til å være imot oss. Vi trenger å vite at vi vil hverandre vel. Også gjennom uenighet.

Om våre ord

Jeg liker ord. De kan være tomme, ja. Men også bosatte; at vi finner hverandre hjemme i dem. De kan bygge murer, ja. Men også broer. De kan ta livet av et menneske, ja. Men også berge liv. Ord som er valgt med omtanke, hjelper mennesker til å gjøre det de vet om til det det de får til. 

Om våre filtre

Har du opplevd at du virkelig la all din flid i å lytte, men den andre melder likevel det brutale: “Du hører ikke på meg, du!” 

Jeg tenker at du lyttet nok sikkert med all din flid, men vi har forskjellige filtre. Alt vi sier og hører blir filtrert av persepsjon. 

Persepsjon er satt sammen av et sanseinntrykk og tolkningen vi gjør av inntrykket. Resultatet blir det vi opplever at den andre fortelle oss.

Alle har vi våre filtre med til våre menneskemøter. Da kan vi like gjerne invitere dem inn i møte, ikke sant? Det gjør vi ganske enkelt ved å be om tilbakemelding på det vi sier og det vi selv opplever å høre.

Gjør deg flid med å lytte og flid med å skape gjensidig forståelse tross ulike filtre.

Om våre forventninger

Jeg blir defensiv om du forteller meg at det jeg gjør er galt. Men om du derimot forteller meg hva du forventer av meg, kan jeg strekke meg etter det. 

Jeg er ikke unik slik. Faktisk strekker eller senker vi oss alle til det nivået vi eller andre forventer av oss. Hva betyr det for kommunikasjonen i våre menneskemøter? La oss ta hverandre med. Til det bedre.