Livet skjer

Roald Kvam 2022

Det er ikke en av livets lover at “good things comes to those who wait”. Det er ikke gitt at de gode tinga skjer med de snille folka.

“Shit happens!” sies det. Nei, livet skjer…

Når vi som coacher andre mennesker gjennom ulike prosesser blir litt for ivrig, kan vi plutselig høre oss selv si: “Lev livet på dine premisser!” Det høres jo forfriskende fint ut, men vi må ikke glemme at livet har noe å si. Du og jeg kan legge planer som ser bra ut på PC-skjermen eller i hode vårt. Men så gjør livet en sving til venstre der vi tenkte oss til høyre… 

Hva gjør vi da?

Vi har alle en mer eller mindre velfylt verktøykasse med oss av leveregler, tips og triks fra oppveksten. Fra ulike kilder. Det kan være fra våre foreldre, venner, læreren og frisøren. Eller fotballtreneren vår. Men så har vi disse avgjørende øyeblikkene da. De vi ikke planla for. Eller ba om. Ubeskrivelig smerte. Motgang. Nederlag. Tap. 

De gode levereglene vi fikk gjennom oppveksten – bare du gjør slik så skjer slikt – de får seg et alvorlig “skudd for baugen”.

Selve livet lærer oss at livet er mye, men det er ikke rettferdig. At dårlige ting også skjer gode mennesker. Og, irriterende nok, at gode ting skjer dårlige mennesker. Det lærer oss at ting som skjer tjener ikke alltid en høyere hensikt. Noen ting er bare dumt. 

Og det, min venn, er det fine med å lytte til hva livet selv har å si. Jeg tuller ikke. Hør: Det dumme er en del av konseptet “livet”. Det skjer. Og dumt er bare dumt. Så trenger vi ikke å gi det en vakker innpakning av en slags “høyere hensikt”. Så trenger vi ikke å dytte de følelsene vi kjenner under “ta-deg-sammen”-tepper. Så slipper vi å måtte trekke pusten dypt i en krampaktig positivitet: “Det går bra til slutt!” 

Det er ikke noe poeng for meg å ta bolig i de kjipere delene av livet mitt. Nei, dette handler om å takle de tøffe tingene. Og det starter alltid i erkjennelsen av hvor tøft det egentlig kan være. For ofte går vi for fort til en falsk trøst: “Jaja, det har en høyere hensikt – jeg ser det ikke nå, men vil forstå siden…” Eller vi tramper trassig framover i et anstrengende skuespill om heltemot som ikke duger til noe annet enn å frarøve oss øre for det livet sier… og kan gi oss… midt i møkka.

Hvordan kan vi være sanne om det kjipe og samtidig rake sammen motet og styrken til å fortsette, når livet vi trodde vi hadde meldt oss på, ikke er det vi får? 

Det viktigste jeg har fått lært av livet, så langt, er at vi kan gjennomleve. 

Selv de mørkeste partiene av livet kan gi dyrebare gaver til livet. Bare de blir gjennomlevd. Ikke løpt fra. Ikke fornektet. Ikke pyntet opp. Disse partiene kan gi deg en dypere dybde, et lavere tyngdepunkt liksom, et breddet blikk, oppdagelser til mer mening – ja til og med gleder i og gjennom sorger. Om vi bare lytter når livet har noe å si oss.

Hva er det livet sier når det sier noe? Det høres jo tullete ut å si slikt: Livet sier… Jeg vet det, men jeg, for min del, lytter særlig etter det bakkenære, det ekte, det med virkelig innhold og aktiv livshjelp til å gjennomleve det vi står i. Akkurat der vi står. Ikke der vi tenkte vi skulle vært. Burde. Kunne. Hvis bare… Nei, hør etter sånt som treffer det livet som faktisk skjer. Her. Og nå.

Livet forteller meg at det er slett ikke 2+2=4. Det er ikke logisk som at vi kan få det på formler og automatisert. Nei, livet er paradoksalt. Stuet fullt opp av tilsynelatende motsetninger.

Livet forteller meg at det gjerne gir nye kapitler. Og at du er mer enn ditt forrige avsnitt! Så holde hjerte åpent: Hva kommer til deg rundt neste livssving?

Livet lover meg en eneste ting: Det signerer aldri avtaler. Det er livets virkelige vilkår. Det skjer. Du må leve det. Det skrives ikke ut i kontrakter på forhånd; trinn 1, trinn 2, trinn 3… trinn 90 med “gammel og mett av dage”.

Livet forteller meg at det aldri hjelper til noe godt å løpe fra virkeligheten. Livsbejaende mennesker velger sannhet som ganglag og gjennomlever det virkelige slik det virkelig er. Godt som gale. Fint som fælt. Herlig som heslig. Rett som vrangt.

Livet er designet til å knuse deg. Vi går mot død folkens. Det kommer vi ikke fra. Og på veien til døden vil livet la oss dø mange ganger og på mange måter. Under små og større kriser. Den første kjærlighetssorgen. Barna som flyttet ut. Ekteskapet som røk. Jobben du ikke fikk. Bilen du krasja eller aldri kunne kjøpe deg. Sykdommen som skamskar helsa di. Vennene som svikta da du trengte dem. En far som bar ærestittelen uten å være der i hverdagene dine.

Livet byr opp til dans med virkeligheten. Du føres. Du svinges. Du kastes. Du gripes. Du favnes. Du strekkes. Du mister pusten og kan slite med å holde takta. Men, du danser! 

Livet forteller meg at iallefall én leveregel fra oppveksten er riktig: “Ting tar tid”. Spesielt er det rett når noe må repareres.   

Livet forteller meg at kjærlighet – at vi er virkelig god mot hverandre – er å lytte til hverandre. Alt vi forsøker å skape sammen på denne kula vi bor på, står og faller med dette ene: Å lytte.

Livet sier meg at vi blir aldri ferdige med noe. Alt som skjer lagres i kroppen vår. Vi kan lukke kapitler på den måten at vi lener oss med hele vår tyngde i det nye kapitlet vi skriver på. Absolutt! Men det gamle er og forblir en del av min historie, en del av det å være meg i de kapitlene som kommer til meg. De kan være en kilde til ny visdom, ja. Men også en kilde til sårhet og sorg over livet som skjedde der. Uansett snakker stadig livet. Både i det som leves og i det gjennomlevde. 

Livet er klart på at det gir aldri fra seg kontrollen. Så jeg må vite når det er på tide å gi slipp på målet mitt til høyre og bli med livet til venstre når det krever meg der. Det betyr at jeg må sette meg nye mål. Det blir annerledes. Men det trenger ikke å bli mindre bra for det.

Livet liker latter. Likesom fysisk aktivitet hjelper på alt så duger det til mye godt å sette mer glede inn i hverdagene våres. Livet trives i det latterlige.

Livet legger igjen muligheter for gjennombrudd under sammenbrudd. Det er ikke gitt at det blir til noe bra når noe bryter sammen for oss. Slett ikke! Vi hadde jo satt inn tid og energi og vårt håp til noe som ikke blir slik vi planla. Og så går selve livet imot oss på en måte. Da gjelder det å navigere i krisen slik at vi finner fram til mulige nybrottsarbeider i ruinene av det arbeidet vi la ned. Som livet la i grus. Hør: I knuste biter av det som var planlagt kan det ligge hjørnesteiner til noe annet.

Livet forteller meg at å leve er å være i endring. Livet kan være en rotete greie. Det forblir aldri i status quo over tid. Selvsagt ikke. Som alle andre levende organismer, så er vi i vekst. I de vekstvilkårene som til enhver tid foreligger. Vel, da kan vi like gjerne lære oss å leve og virke i endring først som sist: Bli venner med kaos!

Livet sier det er sterkt og skjørt, samtidig. Vi kan ikke sikre oss mot skader. Vi kan ikke forsikre styrken sterk. Men vi kan øve oss på å lytte til det livet sier oss, der vi er. At vi balanserer våre ressurser, likesom vår sårbarhet, med skarp oppmerksomhet til omstendigheten vi lever under.

Livet sier mye, men dette er noe av det virkelig viktige det har fortalt meg: Livet ditt, Roald, er din førstefødselsrett: Leve! Ikke bare overleve til du dør.   

— — —

Kilde og Inspirasjon: “The Real Rules of Life:  Balancing Life’s Terms with Your Own” (Ken Druck, Ph.D)