I en hypertilkoblet verden er det statistisk sett umulig å være best på alt. Uansett hvor dyktig du er i jobben din, hvor strukturert du arbeider, eller hvor mye du leverer, vil en ekstern sammenligning med de absolutte enerne på et spesifikt felt føre til bitterhet og en lammende følelse av utilstrekkelighet.

Menneskehjernen har en tendens til å generalisere andres suksess; vi ser en person som lykkes på ett synlig område, og antar feilaktig at vedkommende har et perfekt liv på alle andre områder også. Dette er en logisk brist som skaper unødvendig støy.

Den eneste gyldige og konstruktive målestokken for fremgang er din egen historiske tidslinje. Du har nøyaktig de samme forutsetningene, begrensningene og erfaringene som deg selv i går.

Når man leder komplekse prosesser, er denne regelen et nødvendig verktøy for å bevare motivasjonen. Fokus må flyttes fra ekstern overvåking til intern optimalisering. Spørsmålet er ikke om organisasjonen eller du har nådd en utopisk idealtilstand, men om dere har bedre kontroll på avvikene, mer presise rutiner og høyere kvalitet på leveransene denne måneden sammenlignet med forrige kvartal. Målet er kontinuerlig, inkrementell forbedring av egne prestasjoner.

Kilde og inspirasjon: Jordan B. Peterson: «12 regler for livet. En motgift mot kaos».