Det ligger et merkelig psykologisk paradoks i hvordan mennesker utøver omsorg. Statistikk viser at folk er betydelig flinkere til å gi medisiner til kjæledyrene sine enn til seg selv. Hvis en hund blir syk, følger eieren veterinærens instruksjoner til punkt og prikke. Hvis et menneske får en kritisk resept fra legen, unnlater en skremmende høy prosentandel å hente ut medisinen, eller de tar den feil.

Peterson forklarer dette i boka «12 regler for livet. En motgift mot kaos» ut fra en dyptsittende menneskelig psykologi knyttet til selvbevissthet. Vi kjenner våre egne feil, hemmeligheter og svakheter bedre enn noen andre gjør. Dette kan skape en underbevisst selvforakt som gjør at vi ikke opplever oss selv som verdige optimal beskyttelse og pleie. Men å hjelpe noen er ikke det samme som å gjøre det som føles behagelig for dem i øyeblikket.

Ekte omsorg for et barn eller en person man har ansvaret for, innebærer å stille krav, etablere sunne rammer og sørge for at de gjør det som er langsiktig riktig, uansett hvor ubehagelig det oppleves der og da.

Overført til profesjonell egenledelse krever regelen at du betrakter din egen kapasitet som en verdifull ressurs du er satt til å forvalte. Hvis du systematisk overarbeider deg, ignorerer restitusjon eller unnlater å tilegne deg nødvendig kompetanse, svikter du oppdraget ditt. Det handler om å sette opp faste rammer for egen hverdag og kreve de verktøyene og vilkårene som er nødvendige for å utføre oppgavene på et høyt nivå over tid.

Å ivareta seg selv er en profesjonell plikt.

Kilde og inspirasjon: Jordan B. Peterson: «12 regler for livet. En motgift mot kaos».