Planer kan være et resultat av at vi har skjerpet sansene, tenkt godt. Også breddet blikket utover eller gravd dypere. Ja, jeg vet det. Men la meg utfordre: De store planene vi mennesker legger gir ikke verdi av seg selv! Hva om vi tar ned troen på Planen med stor P og heller beveger oss planleggende? Altså at vi utvikler oss og våre virksomheter med en mer virkelighetsnær – eller bakkenær om du vil – metodikk?
METODIKK er et annet ord for måten du går fram på… Ganglaget ditt altså. Hvordan du beveger deg fremover mot måla du har.
Vel, jeg mener forskjellen vil være betydelig. Og så er det gøyere å jobbe med ekte utfordringer i stedet for å flytte setninger i større strategidokumenter basert på tenkte scenario og tradisjoner…
TRADISJON er ikke et argument! Det er bare en historisk opplysning om hvordan folka før gikk fram. Altså det ganglaget de valgte på veien til sine mål. Klart det kan være vel verdt å lytte til “erfarne fjellfolk”, men vi kan også gå glipp av mye moro om vi blindt følger i fotefara til folk som har levd og levert i ymse aktiviteter før oss.
De fleste virksomheter har dessverre Planen med stor P som dreieskiva for utviklingen sin. Det alt dreier seg om. Det kan være godt å ha en plan, for all del. Poenget er ikke å være planløs som en hodeløs høne på tunet. Men det rare er at noen lager ikke denne Planen med stor P før de må presentere “planen” sin for potensielle investorer eller støttespillere. Slikt skaper problemer. Minst to:
Først, at Planen blir bare et sett med argumenter for at virksomheten kommer til å lykkes. Da blir den fort for optimistisk, og trekkes utenom sunn skepsis og ærlige risiko-vurderinger.
Siden, at Planen ikke egner seg som verktøy for styring av reisen vi legger ut på. Slik stiller vi til start uten en plan som fungerer i praksis. Planen som primært er bygd for å hente inn midler har som regel lite hjelp å gi til dette å oversette idé til daglige gjøremål. Da er det vanskelig å følge opp eller vurdere underveis hvorvidt vi er på rette vei. Eller ikke.
Jeg vil hevde at den faktiske utviklingen av virksomheten er viktigere enn å produsere en Plan med stor P til potensielle investorer og støttespillere. Vi må i det minste være klar på at dette er to ulike leveranser til to ulike formål. De må henge sammen, ja snakke godt med hverandre. Men, vi klarer oss ikke på tur med den store P aleine. Verken hver for oss, personlig, eller som kollegaer i en oppstartsbedrift eller et vekstselskap.
Utviklingen av virksomheten – reisen vår – må inkludere både de langsiktige strategiene og de hverdagslige aktivitetene. Styrebordet og arbeidsbenken må altså skyves helt inntil hverandre. Det kan være smart å la medarbeiderne dine bidra til å skisse ut strategien, ikke bare idé, men også en modell.
MODELL er ikke en mal! Vi jakter ikke Planen med stor P, men en modellerbar modell…
Videre: Bli enige om målsettinger som understøtter strategien. Sørg for at de ulike avdelingenes handlingsplaner bygger på målsettingene. Så må vi være fanatisk disiplinerte!
FANATISK DISIPLINERTE betyr at vi bruker våre kapitaler – også humankapitalen – til å utføre den handlingsplanen vi etablerte i lag. Her er det ikke greit om en avdeling eller en kollega tar ut på tur på egenhånd! Vi skal stå på planen – “alle mann alle” – inntil vi i lag velger å endre den. Da vil de daglige arbeidsoperasjonene knyttes sammen med den idé og modell vi valgte å ta i kast med som utgangspunkt og målsetting for reisen vår.
Men, høres ikke dette ut som en plan da? Jovisst. Men saken er at skal du bevege deg må du være dynamisk…
DYNAMISK betyr at du for all del ikke blir forelska i din Plan. Verken med stor P eller liten p. Men heller se etter lærere i alt og alle; elske kritikk og tøffe tilbakemeldinger; snakke ærlig om risiko eller uventede utfall; prise deg lykkelig for ethvert planavvik som kan adresseres.
Det eneste vi vet sikkert om utvikling, er at virkeligheten ikke utvikler seg slik som vi tenkte da vi valgte idéen vi vil forfølge, og modellen vi vil arbeide etter. Det kommer til å bli avvik. Noen negative, andre positive. Kanskje kommer du til å bruke mer tid på å utvikle løsningen enn du planla. Eller du klarer å vinne mer terreng – eller markedsandeler – enn du hadde regnet med. Uansett er det viktig at du kontinuerlig tilpasser deg til den nye virkeligheten etterhvert som du går innover i den. Steg for steg. Dag etter dag. Hvis du ser at du er på feil vei, rygg! Innstill deg og dine på at dere vil gjøre de nødvendige tilpasningene hurtig og uten større følelser eller frykt for skam-dumping.
SKAM-DUMPING, i denne sammenhengen, kan være det vi kjenner som “culture of blame”. I et slikt arbeidsmiljø er det for et nederlag å regne om man tar feil eller bommer på noe. Jeg tenker slike miljø mister ufattelig mye muligheter! For vi tar jo som regel ikke feil eller bommer på så mye annet enn Planen vi startet med, eller den vi rigget for det veistykket vi går gjennom nå? Det kan jo like gjerne være Planen som er feil? At de som “bommet” er de vi burde takke med kake i lunsjen fordi de med bommerten sin berger oss fra å brenne penger på luft og ingenting.
Planen din er aldri mer enn din første modell! Eller den siste gjeldende. Det vil tvinge seg fram tilpasninger i terrenget. Du kan like gjerne lære deg å elske – og lede gjennom – endringer, først som sist. Bevege deg som et planleggende menneske altså.
For verden er rask nå.
Særlig nyttig er verktøyet DISC når det gjelder å oppfatte og forstå fine eller farlige forandringer, fort. Ønsker du å lære med om å leve og lede under endring, som menneske, som leder og som team, så slår jeg gjerne følge gjennom kurs eller coaching fra DREIESKIVA Roald Kvam. Uansett: Legg gjerne en plan, men lev planleggende.
DREIESKIVA|Roald Kvam 