Når vi setter oss store mål i arbeidslivet eller privat, rettes alt fokus som regel mot mållinjen. Vi drømmer om øyeblikket der prosjektet er fullført, strategien er i havn, eller anerkjennelsen endelig kommer. Men hva skjer med hverdagen vår når suksess utelukkende defineres av sluttresultatet?

Fellen ved å kun jage mållinjen er tydelig illustrert på venstre side i bildet under merkelappen «Loving the outcome». Her går veien langs en flat, monoton linje, etterfulgt av en bratt, nærmest uoverkommelig vegg. Belønningen – stjernen på toppen – oppnås først helt til slutt. Prisen for denne tilnærmingen er ofte en hverdag preget av stress, utmattelse og en følelse av tomhet underveis. Hvis målet flytter seg, eller eksterne faktorer velter resultatet, sitter man igjen med en opplevelse av å ha kastet bort tiden.

Høyre side av bildet viser en helt annen filosofi: «Loving the process».

I stedet for en uoverkommelig vegg, møter vi en trapp der hvert enkelt steg feires med en stjerne. Når du flytter oppmerksomheten fra hva du skal oppnå til hvordan du utvikler deg, endres hele dynamikken:

• Læring i hvert steg: Hver utfordring og hver justering blir en kilde til innsikt, ikke et irriterende hinder.
• Større resiliens: En organisasjon eller en leder som finner verdi i selve arbeidet, tåler uforutsette endringer i markedet langt bedre. Fundamentet ligger i kulturen og adferden, ikke bare i resultattallene.
• Varig motivasjon: På toppen av trappen venter ikke bare en kald stjerne, men et hjerte. Det symboliserer den indre tilfredsheten og stoltheten over å ha stått i prosessen.

I Dreieskiva snakker vi mye om strategisk arkitektur og selvledelse. Skal du bygge et team eller en virksomhet som preges av psykologisk trygghet og ekte engasjement, må du legge til rette for at prosessen gir mening i seg selv. Resultatene vi skaper er tross alt bare et biprodukt av de vanene, den kulturen og det fokuset vi opprettholder hver eneste dag.

Neste gang du setter i gang et nytt initiativ, spør deg selv og teamet ditt: Hvordan kan vi designe denne reisen slik at vi henter energi fra stegene vi tar, i stedet for å utsette gleden til vi er i mål?