“The foolish man seeks happiness in the distance; the wise grows it under his feet.” — James Oppenheim

Å ha evnen til å tilpasse seg – enten det gjelder nye situasjoner, nye arbeidsoppgaver eller en endret bedriftskultur – er i utgangspunktet en god og verdifull egenskap. Men hvis du strekker deg så langt at du kontinuerlig bøyer deg for å passe inn, skjer det noe skummelt.

Bøyer du deg for mye og for lenge, kan det som gjør deg til deg, til slutt brekke.

Når ytre forventninger umerkelig blir til dine indre forventninger, mister du gradvis kontakten med deg selv. Du slutter å bruke tid på de tingene som gir deg påfyll. Du tar på deg mer av det som tapper deg for krefter, mens det som pleide å nære brannen i brystet, legges vekk.

Sakte, men sikkert endrer du deg for å passe inn i noe som over tid bryter deg ned og drar deg bort fra verdiene dine. Bort fra kjernen i den du er.

Hvordan finner man da veien tilbake til seg selv – og til det som virkelig betyr noe?

Åretek i ukjent farvann

For min egen del ble det spørsmålene som berget meg. Gode, ærlige spørsmål fra kloke mennesker rundt meg fungerte som min los gjennom ukjent og tåkefullt farvann. De hjalp meg unna skjærene og førte meg sakte fremover, ett og ett åretak om gangen.

Det startet med to helt grunnleggende spørsmål:

1. Hvem ønsker du å være?
2. Hvilke øyeblikk og opplevelser ønsker du å skape i livet ditt? (Eller ganske enkelt: Hvordan vil du egentlig ha det?)

Med svarene på disse på plass, kunne jeg bygge videre med fem oppfølgende spørsmål som hjalp meg å navigere i hverdagen:

• Lever du oppdraget ditt? Bygger du på hensikten din, øyeblikk for øyeblikk?
• Gir du ditt beste der du har ditt beste å gi?
• Lever du i tråd med verdiene dine?
• Bruker du tid på styrkene dine og din naturlige måte å være på?
• Bruker du tiden din på det du ønsker, heller enn på det du vil bort fra?

Å gro lykken under egne føtter

Når du gir rom til dine egne styrker – dine naturlige mønstre for å tenke, føle og handle – gir du deg selv ny energi og kapasitet til å finne veien videre. Motsatsen er krevende: Hvis du bruker kreftene dine på å dvele ved svakheter, stenge følelser inne og oppfylle alle andres forventninger, vil du merke at livskraften langsomt svinner hen.

Når du gir ditt beste der du har mest å bidra med, utløser du det mest unike du har. Ingen andre kan være eller virke akkurat slik som deg.

Når du velger å leve etter verdiene dine, setter du rammen for mer tilstedeværelse og lidenskap. Hvis du verdsetter relasjoner, gjør dem til din høyeste prioritet. Hvis du verdsetter læring, se etter lærere i alt og alle du møter.

Ved å forvalte tiden din på denne måten, slutter du å jage etter noe udefinerbart «der fremme». Du begynner i stedet å bygge det som er viktig rett under føttene dine, her og nå. Hensikten din blir et internt kompass – en nordstjerne å naviger etter når det røyner på.

Å finne veien hjem

Jeg vet hva det vil si å bli borte fra seg selv, og hvor nummen man kan bli av å stå i det for lenge.

Etter tiår med ulike lederroller bodde jeg til slutt nesten bare oppe i mitt eget hode. Jeg var vant til å sette egne behov til side og gå «den ekstra mila» for andre. Det var mye fint i det, og reint jobbmessig var det effektivt. Men over tid var det umenneskelig.

Jeg lærte på den tøffe måten at veien tilbake til egne følelser, egen vilje og egne grenser kan være både lang og krevende. Men den er mulig å gå.

I dag har jeg fått meg selv tilbake.

Om du står i et slikt terreng nå, og vurderer å ta de første skrittene tilbake til det som er viktig for deg, går jeg mer enn gjerne de meterne sammen med deg. Det er en tur som er verdt hver eneste anstrengelse.