Vi og foreldrene våre. Del 2 av 2

Det er ikke mulig å gi en komplett liste over hvilke forhold det kan være grunn til å stoppe opp ved når vi vil sortere i forholdet til foreldrene våre og barndommen. Men vi kan antyde noen momenter og sammenhenger som ofte er viktige – og viktigere enn en først skulle tro.

Den ”vellykkede familien”

  • Familiemedlemmene kan være så høflige, hensynsfulle og forsiktige seg imellom at det ikke blir noen plass til aggresjon og vonde følelser. Da blir det vanskelig å ”sparke fra” i løsrivningsprosessen.
  • Fornuften kobles inn før en har fått reagere følelsesmessig. En får inntrykk av at dersom en kan forklare hvorfor ting er eller skjer, så blir det unødvendig å føle.
  • Barnet kan føle at de kommer til kort i forhold til foreldre som aldri viser følelser, svakheter eller begrensninger.
  • Barnet kan ha lært å tilpasse seg andres forventninger, reaksjoner og krav slik at det mer eller mindre mistet kontakten med sine egne følelser og behov.
  • Fortvilelse og opprørstrang kan bli særlig sterk dersom barnet føler at det er om å gjøre å bevare en fasade og holde en maske utad. Da kan det bli forholdsvis følelseskaldt innad.  

Når kjærligheten ikke når fram

  • Familien sier ikke med ord at en er glad i hverandre, gir ikke fysisk kontakt eller uttrykker følelser.
  • Foreldrene sendte kjærlighet på et annet språk enn barnet maktet å motta på (se «Kjærlighetens 5 Språk», G. Chapman. Lunde 1998).
  • Foreldrene knyttet betingelser til kjærligheten, eller barnet følte det slik: ”De elske meg, hvis…”
  • Foreldrene hadde et så stort behov for å få omsorg/støtte at de hadde ikke noe å gi til barnet.
  • Barn trenger å vite at de er elsket uansett – også når de ikke har vært snille, flinke, sterke eller vellykkede. 

Fysisk fravær

  • Far eller mor døde tidlig i barnets liv. Barnet vil da lett føle seg ensom, forlatt og sviktet. Kan hende barnet ikke har fått lov til å sørge? 
  • Kanskje har en helt mistet kontakten med mor eller far? En skilsmisse er en måte å miste på, og barnet går inn i en sorgprosess og kan føle seg sviktet og forlatt.
  • Kanskje far eller mor arbeider langt hjemmefra og er ofte bortreist.
  • Et sykehusopphold – enten det er barnet selv som har vært på sykehus uten at far eller mor kunne være der sammen med barnet, eller det var far eller mor som måtte på sykehuset.
  • En trussel om å forlate barnet kan virke sterkt! 

Psykisk fravær

  • Foreldrene er til stede, men det er ikke så lett å få kontakt med dem. Ensomhets- eller tomhetsfølelse preger mange slike barn. De kan da reagere med enten at de anstrenger seg til det ytterste for å få oppmerksomhet. Eller de gir opp og søker erstatning i en fantasiverden, i aktiviteter, i å bli skoleflinke eller i andre voksenkontakter. Noen blir ensomme.

Gamle foreldre

  • Større behov for ro og et lavere aktivitetsnivå enn ønskelig for barnet. Det blir gjerne mindre kontakt med andre barnefamilier.
  • Større problem med å leve seg inn i den kulturen og den verden barnet lever i.
  • Usikkert om foreldrene har krefter til å gi støtte når 20-åringen trenger hjelp til å etablere seg.

Aggresjon skaper utrygghet

  • Noen barn går i stadig rykt for å bli angrepet, for å utløse en eksplosjon eller for å bli kritisert.
  • Noen foreldre er å dårlig humør hjemme, mens de er elskelige og festlige utenfor familien. Barnet vet ikke hvorfor og om de har skyld for fars eller mors sinne.
  • Foreldrene oppdrar barnet etter prinsippet: ”Gjør som jeg sier, ellers…” Barnet plages gjerne av angst, opprørstrang eller selvdestruktivitet. De kan pendle mellom undergivenhet og tross.
  • Fysisk avstraffelse er vondt, skremmende, ydmykende og flaut. Barnet kan føle seg sviktet.
  • Aggresjon kan komme i form av stadig kritikk eller skjenn, grov kjeft og latterliggjøring. Også konkurranse eller sårbarhet faktisk. Slikt gjør barnet motløs og går på selvfølelsen løs.

Aldri bra nok?

  • Noen barn føler, med rette eller urette, at de aldri makter å leve opp til foreldenes krav og forventninger – uansett hvor meget de strever.

Skyldfølelse

  • Foreldre kan stadig uttrykke at de er skuffet over barna, de kan sette barna i takknemlighetsgjeld, eller de kan gå inn i rollen som lidende martyrer. Martyrforeldre fostrer barn som har lett for å gå inn i rollen som lidende martyrer.

Autoritære foreldre

  • Autoritære foreldre skaper frykt hos barna – enten frykt for represalier, frykt for avvisning eller frykt for å miste kjærlighet. Barna blir redde for selv å bli angrepet eller såret. Enkelte autoritære personer kan, når barna viser sin styrke mot dem og hevder sin rett, gå over i den sårbare rollen og bli martyrer. ”Den sårbare og autoritære” er enda vanskeligere å takle enn en som bare er autoritær.

Følsomme, sårbare eller svake foreldre

  • Barn av sårbare foreldre tør ikke å være seg selv av frykt for at foreldrene skal føle seg angrepet eller såret. Barn som ikke tør å dele sine problemer med foreldrene sine av frykt for at foreldrene skal knekke sammen, har det ikke godt. 

Overbeskyttelse

  • Barnet kan bli så overbeskyttet at det ikke får anledning til å tilegne seg de fysiske og sosiale ferdighetene som deres jevnaldrende mestrer; at de ikke lærer å takle utfordringer og påkjenninger som et normalt liv gir. Barnet kan bli utrygg på om det makter å stå på egne bein.
  • Overbeskyttelse kan også ha et religiøst fortegn: En beskytter barnet mot en ikke-kristen kultur, mot alt som kan være syndig og føre til frafall osv. Det er nok godt ment, men kan likevel få alvorlige konsekvenser.

Foreldre som trenger sine barn

  • Foreldrene er av ulike grunner så usikre eller ensomme at de prøver å ha et venninne- eller kameratforhold til barna sine i stedet for å gå inn i foreldrerollen. For de fleste barn blir det utrygt når det ikke er noe nivåforskjell på barn og voksen. Foreldre må våge å være foreldre.
  • Voksnes betroelser kan fort bli en belastning for barn.
  • De bruker barna som kjæledyr de kan gi omsorg mer for å dekke egne behov enn barnas.
  • De lever gjennom barna som skal realisere de målene foreldrene bare drømte om, men ikke nådde.
  • De hindrer barna i selvstendiggjøring og løsrivelse fra hjemmet.
  • I en krisesituasjon kan de selv innta barnets rolle mens de lar barnet få den trøstende foreldrerollen.

Sykdom i familien, fysisk eller psykisk

  • NB! Det behøver ikke å være en av foreldrene som er den syke.
  • Den syke får på en måte eneretten til å ha det vondt og føle.
  • Barnet blir hensynsfullt – i den grad at det må stenge inne all aggresjon og egenvilje.
  • Barnet får i ung alder ansvar for at den syke har det bra. Det er bare det at uansett hva barnet gjør, blir ikke den syke frisk igjen, og det kan gi barnet skyldfølelse og utilstrekkelighetsfølelse.

Når mor og far krangler

  • Barnet blir redd og får det vondt.
  • Barnet kan begynne å påta seg en meglerrolle, bli familiens klovn eller gledesspreder som oppmuntrer og avleder.
  • Barnet kan begynne å ta ansvar for at foreldrene skal bli vel forlikte igjen. Det kan oppleve en lojalitetskonflikt, for far blir sur dersom det holder med mor, eller omvendt.
  • Når foreldrene bruker vold mot hverandre, blir det dramatisk for barnet.

— — —

Altså, får en ikke lov til å være barn når en er barn, blir det vanskelig å være voksne når en skal være voksen.

Mer om Den viktige selvfølelsen.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere liker dette: