Sykdom

Når vi selv blir syke og vet vi skal dø, opplever vi også sorg og gjennomgår ulike faser, men ofte på en litt annen måte.

Benektelse

Vi nekter å tro at det er sant. Vi trøster oss selv og våre nærmeste med at det er ikke så alvorlig eller at det sikkert bare er stilt feil diagnose. Noen ser ut til å ”ta det pent”. Noen er veldig optimistiske og regner med at alt likevel går bra.

Sinne

Spørsmålet ”Hvorfor?” melder seg med styrke. Kanskje blir vi misunnelige og sinte på dem som ikke er syke og får leve videre. Bak denne aggresjonen ligger ofte et rop om hjelp. Aggresjonen dekker da over smerten, sorgen og ensomheten vi føler. Skyldfølelsen kan også melde seg. Noen vil i denne fasen komme til å se sykdommen som en straff, kanskje til og med en velfortjent straff.

Forhandlinger

Vi begynner å forhandle både med Gud og helsepersonellet. Vi er villige til å gjøre alt for å bli friske. Noen blir overdrevent opptatt av bønn for syke. Noen blir opptatt av de siste landevinningene innenfor legevitenskapen og de siste mirakelkurene som anbefales på nettet.

Depresjon

Den kommer før eller seinere. Den kan være dyp. Pasienten går inn i seg selv og ønsker å være i fred. Depresjonen kan arte seg som tristhet og apati, men også som sterk uro. 

Akseptering

Alle de prosessene en til nå har vært gjennom, har hjulpet til å akseptere det som har skjedd. Noen bare godtar det, mer eller mindre apatisk. Andre ser ut til å ha fått en slags fred og et overskudd. Mange opplever at engstelsen nå er borte.

Hjelp til syke, døende og sørgende

En viktig forutsetning for å kunne gi hjelp på et dypt plan, er at en selv har vært på et dypt plan og har bearbeidet sin egen angst for sykdom og død. Det betyr ikke at dødsangsten skal være helt forsvunnet. Men angsten må være bearbeidet i den grad at den ikke ubevisst hemmer den følelsesmessige kontakten og solidariteten med den syke, den døende eller den sørgende.

Venner og familie er ofte misforstått ”hensynsfulle” og unngår å snakke om det som er vondt. Kanskje tør de ikke av frykt for å komme i kontakt med vonde følelser de selv har inne i seg. Kanskje er de redde for at den syke/døende/sørgende skal begynne å gråte eller få det vondt. Men han/hun har ofte behov for å snakke! Vedkommende trenger en person som er villig til å lytte og forstå – en som ikke trekker seg, bagatelliserer eller nøyer seg med å gi ”de rette” svarene. En god medvandrer er villig til å gi nærhet, lytte og gi den syke/døende/sørgende frimodighet til å sette ord på det som er vanskelig.

Det er både godt og vondt å få lov til å snakke om sorgen og angsten for å dø. Det er vondt fordi vi får kontakt med følelser. Det er godt fordi følelsene på en måte blir bearbeidet og vi slipper å bære dem aleine. 

Den syke/døende/sørgende kan trenge hjelp til å påta seg sunn skyldfølelse, eller få slippe usunn skyldfølelse.  Den skylden som er reell, skal på ingen måte bagatelliseres. Ingen bli frigjort ved at skylden glattes over. Det er bare et ærlig oppgjør og det glade budskapet om tilgivelse som virkelig frigjør. For mange døende er skriftemål og nattverd til stor hjelp. 

Den syke/døende/sørgende kan ofte trenge hjelp til å vedkjenne seg aggresjonen, særlig dersom den er vanskelig å forene med vedkommendes selvbilde. Selv om aggresjon ikke alltid er av det gode, blir ingen frommere av å benekte den. Benektelse fører snarere inn i hykleri. Aggresjon skal vi vedkjenne oss, vi skal i størst mulig grad innrømme hvem eller hva aggresjonen retter seg mot. 

Noen ganger rettes aggresjonen mot den som vil hjelpe. Da er det viktig at denne er moden nok til ikke å svare med samme mynt eller trekke seg unna for mer enn noen timer eller noen dager. En som har det vanskelig, blir nemlig ofte sint på dem som ønsker å hjelpe og får lyst til å skyve dem unna. Hard og anklagende ord kommer lett. Men innerst inne ønsker den sørgende nærhet og blir ulykkelig dersom det virkelig ”lykkes” å skyve hjelperen unna for lengre tid.

Sykdom – skyld eller skjebne?

Sykdom er et resultat av syndefallet, ifølge Bibelen. Den dagen Jesus kommer igjen og skaper en ny himmel og en ny jord, er det slutt på alle sykdommer. Enn så lenge blir vi noen ganger syke. 

Sykdom er skjebne på den måten at ingen av oss er garantert fysisk og psykisk god helse. Vi kan alle rammes, tilsynelatende blindt. Vi kan i liten eller ingen grad selv bestemme om vi vil ha influensa. Vi kan heller ikke velge om vi vil fødes som robuste eller mer sårbare personligheter. Vi velger ikke foreldre, familie, nasjonalitet eller kultur når vi blir født. Vi kan heller ikke velge om vi vil pådra oss fysisk eller psykisk sykdom.

Sykdom kan også være knyttet til skyld, i alle fall i noen grad. Mer og mer har vi begynt å snakke om ”livsstilssykdomer”. Det er ingen tvil om at den måten vi lever på kan skape, vedlikeholde og eller forsterke fysiske eller psykiske lidelser. Vi kan også gjøre noe for å redusere sjansen for at enkelte sykdommer skal oppstå eller utvikle seg. Vi kan ikke alltid fraskrive oss all skyld – i allefall ikke når det store sammenhengene går opp for oss.

I den grad sykdommen er skjebne må vi lære å godta at den rammer oss uten at vi forbinder den med personlig skyld eller manglende tro. Det betyr ikke at den må godtas på en passiv måte.

I den grad sykdommen er skyld, må vi lære tilgivelse. Vi trenger hjelp til å tilgi oss selv, og vi trenger hjelp til å tilgi dem som har skadet oss. Det er ikke alltid lett å leve med sykdom – eller en annen fastlåst sak – når vi vet at vi har latt være å gjøre noe vi kunne ha gjort eller gjort noe vi kunne latt være.

Mer om Skyldfølelse og Skamfølelse. Del 1 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: