Skyldfølelse og Skamfølelse. Del 1 av 2.

Sunn skyldfølelse

Et modent menneske vet at det har ansvar. Det har idealer og vet at det er forskjell på ond og godt. Ansvar og evne til moralsk erkjennelse er «menneskets adelsmerke», tenker jeg. Men dette innebærer også at mennesket har mulighet for å komme til kort og føle skyld. Nettopp når vi konfronteres med ansvaret, idealene, det ondet og det gode, ser vi at vi er skyldige.

Skyldfølelsen er sunn når vi føler oss skyldige etter å ha såret eller skadet vår neste, løpt fra ansvaret eller sviktet idealene våre. Vi skal føle skyld i slike situasjoner. Hvis vi ikke føler skyld og får dårlig samvittighet i slike situasjoner, er det betenkelig. 

Vi er altså ansvarlige overfor hverandre. Og, ifølge Bibelen, er vi også ansvarlige overfor Gud. For noen lesere er dette selvsagt. For andre er det ikke det. Jeg er selv kristen: jeg tror på Jesus Kristus som min frelser og Herre, gjennom liv og død. Jeg har også 30 års erfaring fra ulike lederroller i kristne organisasjoner, skoler og menigheter. For meg blir det derfor naturlig å ta med denne dimensjonen når jeg dykker inn i ord som «skyldfølelse» og «skamfølelse»: At vi som mennesker står ansvarlig overfor Gud med våre holdninger og handlinger. Ifølge Bibelen så er Han vår Skaper og Herre, og har slik sett rett til å bestemme over oss. Når vi ser at vi kommer til kort overfor ham, skapes det en berettiget skyldfølelse i forhold til Gud.

Du trenger ikke å slå følge med meg i tenkningen langs denne aksen i artikkelen. Men jeg, med mitt livssyn, kan ikke skrive en artikkel som dette uten å ha den med.

Skyldfølelse skal iallefall tas på alvor. Den skal ikke uten videre bortforklares. Den er ikke noe vi uten videre skal kvitte oss med. Den hører med til det å være et modent, ansvarlig menneske. Stikker vi fra ansvaret og skylden, gjør vi oss selv til noe mindre enn mennesker.

Den reelle skylden skal vi innrømme, selv om det kan gjøre vondt og få konsekvenser for oss.

Har vi syndet mot Gud, skal vi få bekjenne våre synder for Ham (1Joh 1:9). Dersom vi fremdeles mangler trygghet på tilgivelse eller til å leve videre med frimodighet og mot på livet, tross våre feilsteg, så er skriftemålet en god hjelp.

Har vi vært urettferdige mot et medmenneske, såret eller skadet det, skal vi få be om forlatelse og gjøre det vi kan for å lindre skaden (Matt 5:23-24). Synd er ikke bare en sak mellom Gud og oss selv. Synd har som regel også skadet vårt forhold til vår neste. Da er det meget egoistisk dersom en kristen bare er opptatt av å rydde opp i Gudsforholdet, men er ikke interessert i å lindre sin nestes smerte.

Selv om vi i utgangspunktet har en forholdsvis sunn skyldfølelse, kan det gjøre såpass vondt å innrømme skyld at vi prøver å bagatellisere skylden eller stikke av fra den. 

Vi er ofte mer redd for våre medmennesker enn for Gud. Vi kan ta det forholdsvis lett at Gud vet vi er kommet til kort. Derimot opplever vi det ofte som en katastrofe om våre venner og naboer får vite det.

På samme måte forholder det seg ofte med skylden. Å innrømme skyld overfor Gud er forholdsvis greit for mange kristne. Å innrømme skyld i forhold til andre medmennesker, foreldre, kjærester/ektefeller eller barn, kan derimot være uhyre vanskelig. Denne skylden blir lett bagatellisert ved å henvise til at ”vi er jo alle syndere” eller ”ingen er perfekt”. Den skyldige kan nekte å be mennesker om forlatelse på dette grunnlaget. Det er flukt.

Det er også lettere å komme med en generell innrømmelse av synd enn å nevne konkrete synder. Det er ofte lettere å bekjenne dårlige motiver enn å bekjenne konkrete tanker, ord og handlinger. Dette er også en form for flukt. 

Vi trenger å hjelper hverandre til ikke bare å sette navn på det generelle og det som foregår på det indre plan, men til å innrømme feil og svikt på det ytre plan – overfor mennesker og i form av ord og gjerninger.

Når synden er oppgjort og tilgitt, kan vi lett bli fristet til å pålegge oss selv ulike former for ”straff”. Kan hende er det goder vi ikke unner oss. Kanskje trekker vi oss unna andre mennesker. Kanskje vi til og med blir selvdestruktive? 

Samvittigheten kan ta feil!

Det hadde vært fint om samvittigheten alltid stemte med Guds ord, det som er rett, sant og godt. Da hadde vi sørget over våre synder, vært sinte på urettferdigheten og gledet oss over sannheten. Da hadde vi kunne glede oss med de glade og gråte med de som gråter. 

Men samvittigheten stemmer ikke alltid med Guds ord. Den må ikke uten videre oppfattes som Guds stemme, eller få siste ord i en sak. Den kan i like høy grad være foreldrenes stemme, barndomsmiljøets stemme eller stemmen fra andre personer eller miljøer som har vært viktige for oss og som vi har vært følelsesmessig knyttet til. Ofte har enkeltpersoner eller miljøet preget samvittigheten vår langt mer enn Guds ord. Derfor kan den ta feil! Ingen enkeltpersoner eller miljøer er ufeilbarlige. Noen miljøer kan til og med skape en svært usunn skyldfølelse.

Vi må ikke bare snakke om hvor farlig det er å handle mot vår egen samvittighet. Vi må snakke like mye, eller mer, om hvor viktig det er at samvittigheten vår er justert ut fra det sunne og det sanne og det gode.

Usunn skyldfølelse

En slik skyldfølelse kan ha mange ulike årsaker. Den får oss til å føle skyld selv om vi ikke har skyld, eller til å føle skyld i urimelig grad.

Usunn skyldfølelse kan noen ganger bli lammende. Vi tør ikke ta valg, for det blir galt uansett hva vi velger. Vi tør aldri å ta hensyn til oss selv fordi andre krever, eller vi føler at de krever, at vi hele tiden skal ta hensyn til dem. Livet kan bli helt ødelagt pga skyldfølelse. Noen føler til og med at de ikke fortjener å ha det godt.

Der urettferdighet skjer, er det alltid skyld. Denne skylden må plasseres et sted. Den forsvinner aldri i løse luften. Dersom den som gjør urett ikke tar/får skylden, vil den som regel ramme offeret. Når den som rammes av urett, er usikker på seg selv, vil han eller hun være særlig utsatt for å påta seg skyld.

Sterke foreldre som ”aldri gjør noe galt”, kan skape usunn skyldfølelse hos sine barn. En ”from” og ”sterk” kristen leder kan få andre kristne til å føle at de gjør noe galt når de motsier ham, og ikke med en gang gjør alt han vil. En som blir mobbet , har også lett for å tro at det er noe galt med ham eller henne i stedet for å se at det er noe galt med dem som mobber.

Den som har skyld, må innrømme den og be om tilgivelse. Det forhindrer at skylden lander på feil person. Når vi ber noen om tilgivelse, sier vi: ”Det er mitt ansvar at du har det vondt.” Det fritar den andre for ansvaret og uberettiget skyld.

Skyldfølelse er en dårlig drivkraft

En sunn skyldfølelse kan hjelpe oss til å holde oss borte fra det som er galt og ikke en gang til si eller gjøre det vi ikke skulle ha sagt eller gjort.

En overdreven skyldfølelse virker som regel motsatt. Det er ikke måte på hva en ”skulle” eller ”burde”, men en får aldri gjort noe med det.

”Skyldfølelse er kongeveien til manipulering”, sies det. Det kan gå for en stund, men det stopper fort opp. Umodne og usunne mennesker prøver å drive både seg selv og andre nettopp ved hjelp av skyldfølelse. Metoden er velprøvd, men den virker ikke over tid. 

Bibelens budskap om evangeliet – å ta i eie sitt eget ansvar, våge det ærlige oppgjøret, ta imot tilgivelse, og få etablert en ekte og godt forankret forsoning – gjør det motsatte av dette! Det er min eget erfaring og gode motor til motbakkene: Det setter mennesket fri fra skyld. Og gjør oss handlekraftige.

Mer om Skyldfølelse og Skamfølelse. Del 2 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).