Sorg

Det eneste vi er helt sikre på, er at vi skal dø. Noen av oss vil også oppleve sykdom eller fysisk skade. Dette vet vi. Men vi er likevel ikke følelsesmessig forberedt.

Sorg – en reaksjon på tap

Det er nyttig med en vid definisjon på sorg. De sterkeste sorgreaksjonene opplever vi når noen av våre aller nærmeste går bort eller når vi får vite at vi selv snart skal dø. Men i større eller mindre grad får vi også sorgreaksjoner ved andre former for tap.

Sorgen er smertefull også etter en skilsmisse – særlig for barna og den ektefellen som føler seg sviktet og forlatt. Kjærlighetssorgen er også vond. En tenåring som har kjærlighetssorg, trenger forståelse, ikke overbærende smil og bagatelliseringer.

Sorgen kan også være følbar når familie eller nære venner flytter slik at vi mister kontakten med dem. 

Vi sørger ikke bare når vi selv skal dø – men også når en del av oss dør. Dersom vi mister en fot eller en finger, må vi gjennom en sorgprosess. Jo mer dette har å gjøre med vår identitet eller følelsen av å være mann eller kvinne, desto vanskeligere kan det være å bli trygg på oss selv etterpå.

Dersom vi blir invalidisert, blir avhengig av andre eller alltid må ta omfattende forholdsregler, vil vi sørge over tapte muligheter og den livsutfoldelsen vi går glipp av.

Sorgen kan også oppstå dersom selvbildet vårt rokkes. For eksempel i forbindelse med arbeidsledighet eller ved at vi stryker til en avgjørende eksamen eller opptaksprøve. Det kan også skje dersom vi blir oppmerksomme på at vi har levd på en illusjon og overvurdert oss selv. Det kan skje dersom vi blir grepet i forbrytelser eller fusk slik at vi mister navn og rykte. Vi kan også sørge over rent materielle tap dersom de har stor betydning for oss.

Sorg er altså en normal reaksjon på tap. 

Sorgen er kjærlighetens bakside. Dersom vi aldri sørger over tap, kan det være et tegn på at vi aldri har våget å elske og knytte oss til noen. Da er vi fattige.

Har en opplevd mange smertefulle tap, kan en bli redd for å knytte nye bånd. En føler at en ikke orker å bli forlatt eller skuffet nok en gang. Men selv om tap kan være forferdelig vonde, er vi skapt så robuste at vi overlever. Det er sunnere å risikere tap og sorg enn det er å aldri våge å knytte nye bånd.

Sorg er en krisereaksjon

En som sørger gjennomgår ulike faser. Det er viktig å være klar over at disse fasene kommer ikke i ordnet rekkefølge selv om vi nå skal se på dem en og en. Det kommer i forskjellig rekkefølge fra person til person – og noen faser kommer igjen og igjen for enkelte. Likevel kan det være til hjelp å se på sorgen fra ulike perspektiver. Fasene er heller ikke tydelig avgrenset, men går over i hverandre: Vi snakker da om faser av sjokk, reaksjon, bearbeiding og nyorientering.

Forskjellige følelser dominerer alt etter hva som er årsaken til sorgen. Tomhet og ensomhet kan dominere etter dødsfall og skilsmisse, uro og angst når en skal møte sine egen død. 

Sjokk

I sjokkfasen vil vi gjerne benekte det som har skjedd. Det må gjentas flere ganger før det går opp for oss. Benektingen tjener en hensikt. Vi trenger tid før vi makter å ta de vonde følelsene inn over oss. I denne fasen føles det som har hendt som ganske uvirkelig. Tilsynelatende fungerer vi kanskje utmerket, Alt vi gjør, går imidlertid mekanisk. Vi er liksom ikke i det. Dersom noen forsøker å fortelle oss noe, er det store sjanser for at vi ikke makter å huske det.

Reaksjon

I reaksjonsfasen får vi følelsene mer inn på livet. Sammen med sjokkfasen kaller vi denne delen av krisen ”Den akutte krisen”. Vi føler et dypt savn og en dyp fortvilelse. Behovet for å gråte melder seg. Sorgen oppleves til tider som perioder med fysisk ubehag i form av spenning, store smerter, tungpustethet og lignende. Mange føler seg kraftløse og svake. Søvnproblemer er ikke uvanlige. Vi kan bli veldig opptatt av å finne en forklaring på det som har skjedd eller finne en ”mening” med det. Ofte kommer vi inn i noe som ligner en depresjon. Livet er fullstendig meningsløst, og vi lar oss ikke trøste.

Bearbeiding

I bearbeidingsfasen begynner vi å bli mer framtidsrettet igjen. Vi dveler ikke lenger så ensidig ved fortiden, men blir mer villige til å innrette oss på å leve videre i en ny situasjon. Nå har vi ikke lenger så sterkt behov for å idealisere den vi mistet. Vi begynner å knytte nye kontakter.

Nyorientering

Nyorienteringsfasen har egentlig ikke noen avslutning. Nå har såret grodd. Arret er riktignok der fremdeles, og til tider kjenner vi nok at smerten kan dukke opp igjen. Vi har gjort nye erfaringer og disse har begynt å bli en mer integrert del av livet – på godt og vondt. Båndene til den vi mistet er mer eller mindre løst, og vi er blitt frie til å knytte nye bånd. Det er viktig å merke seg at vi ikke blir helt fri til dette før sorgen har fått gå sin gang.

Når reaksjonen uteblir

Sorgen medfører både smerte og ubehag. Smerten er så stor at vi kan forstå at mennesker både bevisst og ubevisst prøver å unngå den eller holde den på følelsesmessig avstand. Dette kan gjøres på flere måter. Noen kan bevisst gjøre seg litt harde og få andre til å bli imponert over at det er så ”sterke og beherskede”. Andre kan, bevisst eller ubevisst, benytte seg av ”fromhet” og forsikre seg selv og andre om at Gud har kontroll og gode planer så det er ingen grunn til å sørge. Atter andre kan flykte inn i hardt arbeid og på den måten døyve smerten. Følelsene kan også holdes på avstand på mange andre måter. 

Det går ikke an å løpe fra sorgen! Den må gjennomleves. Dersom det ikke skjer, vil den ligge inne i oss og styre oss uten at vi vet om det. Eller den forsinkes slik at den kommer til overflaten først etter måneder eller år. 

Vi må hjelpe hverandre til ikke å være ”tapper” og ”sterk” i sorgen. Men heller reagere og få kontakt med de vonde følelsene.

Sorgarbeidet

  1. Gi hjelp til å erkjenne av tapet. At det som har skjedd har skjedd. At det som er gjort kan ikke gjøres ugjort. 
  2. Gi hjelp til å føle sorgens følelser; fortvilelse, fysiske smerter, skyldfølelse, aggresjon, gråt, hulking – også noenlunde ro innimellom.
  3. Gi hjelp til tilegnelse av nye ferdigheter både i kontakt med andre mennesker og i løsning av praktiske oppgaver.
  4. Gi hjelp til reinvestering av den følelsesmessige energi så en kan bli glad i andre mennesker og engasjere seg i nye forhold. 

To typer gråt

Den kallende gråten forsøker å fastholde det en har mistet. Den er mer overfladisk, en puster hurtig og den gir ikke varig lettelse. Den kan sammenlignes med gråten et barn gråter når det kaller på moren sin.

Den slippende gråten oppstår når man begynner å slippe den eller det som er tapt. Den er den dype hulking som gir slipp på spenninger i kroppen.

Mer om Sykdom.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: