Skyldfølelse og Skamfølelse. Del 2 av 2.

Fra skyld til skamfølelse

Det at skyldfølelsen mangler hos mange i dag, har antakelig også med det å gjøre at skamfølelsen blir mer utbredt enn skyldfølelsen i vår kultur.

Det er ikke uten videre lett å beskrive skamfølelsen. Men et par sitater kan gi oss god hjelp:

”Man kan si at forskjellen mellom skam og skyld ligger i at skylden hører sammen med et menneskes handling mens skammen hører sammen med dets eksistens. Skyld blir til gjennom misgjerning, men skam er en dypere prosess, den har å gjøre med menneskets vesen, dets verdi. ”You made a mistake, but you are not a mistake” sier amerikanerne.

Gjennom å forandre sin oppførsel, altså sine handlinger, kan man bli fri fra skyld. Når skammen brukes positivt, kan man si at den oppfordrer menneskets til å innrømme sin skyld og gjennom det frigjøre seg fra skammens grep. Men dersom ikke skammen forandres til skyld, står menneskets egen verdi på spill… Altså, dersom jeg ikke går med på å konfronteres med, og erkjenne min skyld, er jeg bundet  til skammen. Jo flere av mine misgjerninger jeg hemmeligholder, jo større er min skam. Dersom jeg erkjenner de feil jeg har gjort, må jeg leve med min skam.” (Fra Tommy Hellsten: ”Flodhesten i dagligstua”. G-perspektiv AS. Sørumssand 1999, s. 42).

Det er helt naturlig at vi føler skam når vi har gjort noe galt. Selvfølgelig føler vi oss også små når vi står overfor Gud og livet blir overveldende for oss. 

Den usunne, ja, sykelige, skamfølelsen får oss derimot til å skamme oss over at vi har menneskelige begrensninger, at vi ikke er fullkomne, at vi har sterke følelser og drifter, eller at vi trenger hjelp og støtte.

Skamfølelsen gjør det vanskelig for oss å ha trygg og avslappet kontakt med andre. Vi føler trang til å skjule oss. Vi tar på oss en maske og spiller roller fordi vi er livredde for at noen skal oppdage hvem vi egentlig er og hvordan livshistorien vår har vært.

I skammens verden er ikke problemet at vi vet at vi har gjort noe galt, men at vi ikke føler oss bra nok – verken når det gjelder kropp, personlighet, evner, status og mer til. Denne skamfølelsen kan bli større i stedet for mindre dersom den forveksles med skyldfølelse og møtes med ord om syndenes forlatelse. For da ber vi om tilgivelse for at vi er den vi er… Det blir fryktelig feil!

Hvordan se forskjell på skamfølelse og skyldfølelse?

Det er langt fra lett! Dersom du kjenner deg igjen i disse tankene og følelsene, er det etter all sannsynlighet ikke skyldfølelsen, men skamfølelsen som dominerer:

• Noen ganger føler jeg meg som en hykler.
• Jeg føler at dersom de som beundrer meg virkelig kjente meg, ville de forakte meg.
• Jeg føler meg udugelig. Det er sjelden jeg føler at jeg kan leve opp til det andre forventer av meg.
• Når jeg ser inn i meg selv, føler jeg ingen glede over hvem jeg er.
• Jeg føler meg mindreverdig i forhold til en del virkelig fine mennesker jeg kjenner.
• Jeg føler at Gud må vemmes over meg.
• Jeg føler til tider at jeg er både råtten og skitten.
• Jeg føler at jeg ikke makter å være den jeg burde være.
• Jeg føler at jeg aldri kommer til å bli helt akseptert.

Det slår oss kanskje når vi hører dette hvor vant vi er til å forstå slikt som tegn på skyldfølelse? Og så møter vi dem som søker hjelp med budskapet om syndenes forlatelse. Som regel må vi få gjort noe med skamfølelsen før det blir mulig å utvikle en sunn skyldfølelse – eller å avsløre en usunn skyldfølelse.

Skamfølelsen oppstår blant annet når vi føler oss avvist. Det er mange forskjellige måter å bli avvist på. Og når andre avviser oss på et eller flere punkter, begynner vi som regel å avvise oss selv på det samme punktene:

• De sidene av meg som aldri bli anerkjent og bekreftet, vil jeg lett begynne å skamme meg over.
• Hvis omgivelsene ikke tar imot meg som jeg er, vil jeg lett begynne å forkaste meg selv – det vil si: skamme meg for å ta plass og for å ta andres tid.
• Jeg tilpasser meg for å bli akseptert av dem som er tilskuere til mitt liv. Fasaden blir det viktigste, og den indre tomheten betydelig. Jeg blir mer og mer redd for at andre skal finne ut hvem jeg egentlig er.
• En som selv føler skam, vil søke å overføre skammen til andre.

Enda verre enn å bli avvist, er det å få en følelse av å være forlatt, særlig dersom en føler at foreldrene har forlatt en. Det er mange ulike måter å forlate et barn på:

• Forlater barnet fysisk eller truer med å gjøre det.
• Ikke lar sine egne følelser bli modell for barnet.
• Ikke bekrefter barnets følelser.
• Ikke tar vare på barnets utviklingsmessige behov.
• Gjør seksuelt, fysisk, psykisk eller åndelige overgrep.
• Bruker barnet som mellommann mellom far og mor.
• Betror barnet vonde hemmeligheter fra de voksnes verden.
• Ikke gir barna tid og oppmerksomhet.
• Oppfører seg skamløst.

I enkelte familier har skamfølelsen svært gode kår. Der er høflighet alltid viktigere enn ærlighet. Der er fasaden utad viktigere enn hvordan en egentlig lever sammen privat. Der konkurrerer en om å være best når det gjelder prestasjoner, karriere, økonomi, bolig, klær og meget mer. 

Det finnes mange kristelige varianter av dette. En er livredd for hva de andre i det kristelige miljøet skal tenke om en. En gjør det de andre forventer og holder maska.

Slike miljøer preges også av: 

• Kontroll – både med oppførsel og mellommenneskelig kontakt.
• Perfeksjonisme. Viktig alltid å gjøre og si det rette.
• Anklage. Det er alltid en annens skyld.
• Benekting av følelser (frykt, ensomhet, sorg) og personlige behov.
• Ustabile følelser og relasjoner innad og utad mot andre.
• Konflikter løses ikke – de glattes over eller forventes å gå over av seg selv.
• Forbud mot å snakke med andre om det som er vondt i fellesskapet.
• Benekting eller bagatellisering av skammelig/tvangsmessig atferd.

Der skamfølelsen er sterk trenger en først og fremst hjelp til å få være et menneske med den sårbarheten, de begrensningene og den ufullkommenheten som hører med, og samtidig kjenne at en kan bli respektert og tatt imot – både av Gud og mennesker.

Vi trenger å hjelpe hverandre ut av den usunne skamfølelsen og inn i en sunn skyldfølelse i stedet. Her kan vi bidra alle og enhver idet vi skriver vår historie med en ærlig penn. 

Mer om Den viktige aggresjonen. Del 1 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).