Den viktige aggresjonen. Del 1 av 2.

Hva er sinne da?

Sinne – eller aggresjon – er kanskje den følelsen som oftest blir benektet. Folk kan være hvite i ansiktet og skjelvende i stemmen, men likevel benekte at de er sinte.

Uerkjent aggresjon kan ofte gjemme seg bak en depresjon eller angstlidelse. I forbindelse med sorg kan en også kjenne aggresjon. 

Mange som kommer til samtaler starter med å si: ”Jeg har jo ingenting å være bitter for, men…” Det lille ordet ”men” avslører at sinnet eller bitterheten ikke er langt borte likevel. Etter hvert som en samtaler videre kan det hende det kommer fram ganske så mye sinne som viser seg både i ord, stemmebruk og kroppsspråk.

Dessverre, en del kristen forkynnelse har stemplet all form for aggresjon som synd. Det stemmer ikke (se Ef 4:26). Det går an å bli sint uten å synde. Og så er det viktig å ikke la sinte følelser hermetiseres/lukkes inne, slik at de utvikler seg til bitterhet. Det betyr at vi skal prøve å komme overens med dem vi er sinte på, allerede i dag. 

De bibelske forfatterne oppfordrer oss til å tåle urett og – om nødvendig – lide martyriet. Poenget er at hevnen ikke er vår sak, den skal vi overlate til Gud. Det betyr ikke at vi uten videre skal la andre trampe på oss. Det finnes en sunn selvhevdelse som er både rett og nødvendig. 

Dessuten: Om vi ikke blir sinte når det begås urett mot andre, er det grunn til å tro at vi er blitt likegyldige. Det blir helt feil om vi ber dem som har lidd urett om å tilgi og lar være å irettesette dem som har begått urett. 

Dersom vi selv har begått urett, må vi i alle fall ikke kreve at den som har lidd urett ikke skal være sint på oss.

Aggresjon er ikke bare noe negativt og ødeleggende. Aggresjon er også en positiv drivkraft som får oss til å sette grenser, overvinne hindringer og komme oss videre i livet. Der aggresjonen helt mangler blir det stillstand og tafatthet – og det er det ikke samme som fromhet eller ydmykhet.

Det er rart, men det er gjerne dem vi er mest glad i, som vi også blir mest sint på. Det motsatte av kjærlighet, er ikke aggresjon, men likegyldighet. 

Får vi ikke lov til å innrømme det sinnet vi har mot dem vi er glad i, har vi bare en mulighet: Vi må holde avstand til dem. Får vi derimot lov til å snakke ut om det vi er sint på, er sjansen større for at varmen kommer tilbake og fellesskapet blir styrket – stikk i strid med det mange tror.

Når reagerer vi med sinne?

Vi blir sinte når vi utsettes for urettferdighet eller urimelighet. Aggresjon er også en vanlig reaksjon når vi møter hindringer, føler at vi er under press eller opplever det som om vi har mistet friheten vår.

Vi blir sinte når vi utsettes for fare, avvisning, tap og skuffelser – og når vi ikke får dekket viktige følelsesmessige behov.

Lav selvfølelse, skyldfølelse, hjelpeløshet, meningsløshet eller urealistiske forventning vil ofte være med på å forsterke aggresjonen – eller gjøre oss letter antennelige.

Vi blir sinte på andre når vi oppdager at de har de samme svakhetene som vi selv har. Foreldre synes f.eks at det er særlig irriterende når de gjenkjenner sine egne svakheter hos barna sine.

Vi kan bli sinte når vi er redd for å oppdage trekk hos oss selv som ligner trekkene vi ser hos dem vi er sint på. En som f.eks selv synes at det er viktig å være sterk (og kanskje er det!), kan bli svært sint på svake mennesker.

Sinte følelser overfor andre kan være et tegn på at vi føler oss truet på en eller annen måte, at vi er redd for dem eller at vi føler oss underlegne i forhold til dem.

Noen reagerer med sinne i stedet for å kjenne andre følelser. I vår kultur er det på en måte tillatt å bli sint og vise styrke. Derimot er det ikke tillatt å bli redd, føle seg ensom eller føle skyld. Så blir vi heller sinte – og slipper å få kontakt med vår egen svakhet.

Å innrømme sinne

Aggresjon er altså – på godt og ondt – en av de sterkeste kreftene i oss. Derfor er det så viktig at vedkjenner oss den. Skyver vi den bare ned i underbevisstheten, kan vi komme til å skade oss selv og andre uten at vi vet det, eller vi får ikke utnyttet aggresjonens positive muligheter. 

Sinte blir vi! Er vi ikke villige til å innrømme det, ender vi i hykleri – et slitsomt skuespill.

Vi må våge å innrømme sinte følelser for dem som står oss nær og som vi er ordentlig glad i. Det er faktisk disse menneskene det er størst sjanse for at vi blir sinte på.

Det er viktig å innrømme vår egen aggresjon. Like viktig er det at vi tåler at andre har sinte følelser som er rettet mot oss. Vi går ikke i stykker dersom andre er sinte på oss, i alle fall ikke så lenge det ikke er snakk om vold. 

Har vi innrømmet at vi har sinte følelser, er det ikke skadelig at vi behersker oss. Vi behøver ikke ødelegge noe. Vi kan si fra om at vi er sinte uten å bli uforskammet, slå i bordet eller smelle med døren. Vi kan si fra om at vi er sinte på det andre har sagt og gjort, men vi skal ikke skjelle disse personene ut og stemple dem som håpløse eller dumme.

Mer om Den viktige aggresjonene. Del 2 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: