Hva er det som gjør kommunikasjon vanskelig?
Den 1ste utfordringen er at selv om jeg vet hva jeg tenker og føler, så er det ikke sikkert jeg makter å sette de rette ordene på det. Budskapet jeg ønsker å sende blir faktisk litt forandret på veien fra hjernen til tungespissen.
Den 2dre utfordringen er at det jeg sier, tales inn i en sammenheng som er med på å tolke det jeg sier.
Den 3dje utfordringen er at du ikke nødvendigvis hører det jeg sier, men du hører det du tror jeg sier. Har du lav selvfølelse, vil du ha en meget sterk tendens til å tolke det jeg sier som kritikk eller manglende respekt. Har du en dårlig dag, tar du alt i verste mening.
Kort fortalt: Vi hører det vi vil høre… Vi har en tendens til å omforme det vi tar imot slik at det passer til det vi allerede tenker og tror.
For det 4de: Dersom vi samtaler gjennom en dårlig telefonlinje eller det skjer mye i rommet der vi oppholder oss, er mulighetene for dårlig kommunikasjon enda større.
Ikke bare ord
Vi kommuniserer med hele oss. Det går ikke an å la være å kommunisere. Til og med taushet taler… Og dersom du bare reiser deg og går, kommuniserer du enda sterkere.
Stemmen (f.eks tonefallet og intensiteten) er med på å farge det ordene i seg selv formidler.
Øyekontakt kan si mye, for eksempel:
- La oss snakke sammen (innledning til samtale)
- Si noe du!
- Jeg hører på deg… fortelle mer!
- Jeg liker det du sier, du fanger min oppmerksomhet, jeg er interessert i det du forteller.
- Jeg føler…
- Jeg reagerer…
- Jeg liker deg!
Ansiktet, særlig venstre side av ansiktet, uttrykker følelser som overraskelse, frykt, sinne, avsky, glede og sorg.
Kroppsholdningen avslører om du ser på deg selv i en høyere status/posisjon enn den du snakker til. Da vil du virke mer avslappet, armer og bein vil være i asymmetrisk posisjon og du vil lene deg bakover. Viss du derimot opplever at du har en lavere status/posisjon, vil du kanskje være mer rigid, ha kroppen i en mer loddrett stilling, begge føttene på gulvet og armene nært inn til kroppen.
Kryssete armer eller ben eller det at en på ulike måter holder hendene foran ansiktet, markerer ofte det vi kaller en ”lukket posisjon” og kan være et signal om at en er reservert, lukket eller føler behov for beskyttelse.
Det er verdt å legge merke til om et lukket menneske åpner seg mer og mer under samtalen, eller om et i utgangspunktet åpent menneske begynner å lukke seg. Hva er det som får et menneske til å åpne seg eller lukke seg?
Berøring kan kommunisere noe godt, men ikke nødvendigvis. Det kan for noen forbindes med gode meldinger, for andre med noe negativt. Det er til eksempel helst sjefen som klapper sin medarbeider på skulderen – ikke medarbeideren som klapper sjefen. Mange vil derfor føle det nedverdigende å bli berørt, uten at de kanskje helt vet hvorfor. Positivt god berøring kan likevel kommunisere støtte, trøst og nærhet når den følges av respekt og ikke prakkes på noen mot deres vilje.
Avstand snakker også! Dersom to personer har en avstand til hverandre på under 0,5 m, er de i den intime sonen. Ingen trives med en slik nærhet dersom de ikke er kjærester eller i nær familie. Tenk bare på hva som skjer når vi stues mange sammen i en heis… Vi opphever som regel den altfor tette nærheten ved å markere avstand ved å la være å se på hverandre, snu seg i ulike retninger og lignende. Venner og bekjente vi samtaler med, har vi gjerne i den personlige sonen, fra 0,5 m til 1,25 m. Den sosiale sonen går fra 1,25 m til 3,5 m. Det er ofte avstanden når vi snakker med sjefen, ansatte i et firma og forretningsforbindelser. Den offentlige sonen strekker seg fra 3,5 m til 7,5 m. Denne er kun naturlig i svært formelle sammenhenger.
Vi er vare for avstander. Kommer noen oss for nær, rygger vi tilbake. Det er også kommunikasjon. Bryter vi inn i en annens ”sone”, kommuniserer vi også.
Atferd har også noe å si. For eksempel når vi kommer for sent til en avtale = ”Jeg synes dette er uviktig”, ”Jeg er, og det jeg gjør, er viktigere enn deg og det du gjør”, ”Jeg er ikke noe særlig ivrig”, ”Dere skal vite at jeg ikke lar meg styre av dere”, ”Jeg er fri og uavhengig”. Eller når vi setter oss bakerst = ”Jeg er utrygg”, ”Jeg vil være ydmyk”, ”Jeg ønsker å være mer tilskuer enn deltaker”, ”Jeg føler meg ikke hjemme her”, ”Jeg er ikke viktig”. De fleste lærere har oppdaget at det er ikke tilfeldig hvor elevene plasserer seg i klasserommet… Når vi snakker i mobilen i 15 minutter mens vi har gjester i huset… En sykemelding kan fortelle at ”Jeg har en konflikt jeg ikke får tatt opp på annen måte”, ”Jeg føler at dere ikke synes jeg duger”.
Det er lett å lyve med munnen. Det er ikke lett å få kroppen til å lyve. Selvsagt kan vi bli gode skuespillere, men det er vanskelig å få kroppen til å la være å kommunisere hvordan vi egentlig har det…
Men selv om kroppen sier en god del, er det likevel ingen grunn til å tro at vi kan lese hverandre som en åpen bok. Dersom vi tolker ett enkelt kroppsspråk, er det stort sjanse for at vi bommer. Vi trenger ord. Og vi trenger å bo i orda våre når vi skal skrive vår egen historie… Det skal vi se på i neste artikkel.
Mer om Kommunikasjon – ikke bare ord. Del 2 av 2.
— //—
Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).
DREIESKIVA|Roald Kvam 