Ensomhet. Del 2 av 2.

Ulike grupper ensomme

Den ”sterke” og ”dyktige”: Mange tror at han/hun kan klare seg uten støtte og omsorg. Mange er redde for dem som virker sterkere enn dem selv. Den sterke må ofte vise svakhet for å bli inkludert.

Den tause: Den som ikke deler tanker og følelser med andre, vil etter hvert føle seg ensom.

Den avviste: Den som har mange eller store tap bak seg, har opplevd mobbing, har blitt mishandlet eller lignende, kan ha blitt så skeptisk til andre at det føles farlig å ta kontakt.

Den kontaktsøkende: Han/hun kan virke så krevende og klengete at andre får lyst til å rygge tilbake.

Den som har noe å skjule: Hemmeligheter gjør det vanskelig å slippe noen inn på oss.

Den spesielle: Den som har en væremåte som gjør det vanskelig for andre å inkludere ham/henne. Som regel er vi så hensynsfulle at vi ikke sier ifra, men bare trekker oss unna i stillhet. Det ville være bedre om vi ikke trakk oss unna, men gjorde vedkommende oppmerksom på uheldig stil og atferd.

Når er ensomhet et problem?

Ensomhet er et problem når den føles vond – selv om andre mennesker ikke kan forstå det. Den ensomheten som ikke oppleves selvvalgt, er dessuten et større problem enn den vi føler at vi har valgt selv.

Noe er galt hvis vi sjelden eller aldri opplever nærhet, tilhørighet eller at noen bryr seg om oss. Det er vondt dersom vi er sammen med mennesker, men likevel har følelsen av at ingen kjenner oss og vet hvem vi egentlig er. Dersom vi bare har ”bekjente” vi må føle oss opplagte for å ta kontakt med, blir vi slitne. Vi trenger også noen vi kan ta kontakt med når vi ikke er på topp og når vi ikke har overskudd, når vi er lei oss – og når vi trenger noen å dele en glede med. Det vondt når vi har mange å være sammen med, men ingen vet noe om våre spesielle behov.

Problemet er større dersom ensomhetsfølelsen går sammen med selvmedlidenhet, selvforakt, dagdrømming, frykt for å ta kontakt med nye mennesker og nye miljøer, en tendens til å isolere seg, rastløshet, passivitet og lignende.

Dersom ensomheten i tillegg er årsak til, eller forsterker, fysiske, psykiske eller åndelige problemer, er situasjonen svært vanskelig. 

Det er viktig å understreke at ensomhet er ikke en diagnose! Ensomhet er ikke en tilstand eller en situasjon, i alle fall ikke bare det. Ensomhet er først og fremst en følelse. Denne følelsen forteller at det er andre, dypereliggende problemer – i oss selv eller i miljøet. Det er disse dypereliggende problemene vi må gå løs på, ikke selve ensomhetsfølelsen.

Ensomhet er noe vi skjuler

Det er få ting unge mennesker er så redd for som ensomhet. Kanskje vi alle er like redde, når alt kommer til alt. Det oppleves i alle fall som et nederlag å innrømme at ensomheten er så stor at den er et problem. For ”vellykkede” mennesker skal ikke være ensomme… Mange som kjenner på ensomhetsfølelsen, forsøker derfor å skjule det eller prøver å overbevise seg selv og andre om at de er det fordi de har valgt det selv.

Ensomme har ofte en ubevisst tendens til å avvise andre. For når vi avviser andre, unngår vi nemlig å bli avvist selv. Vi kommer de andre i forkjøpet og unngår på den måten smerte.

Det å bli avvist er så vondt at vi kan gjøre mange merkelige manøvrer for å unngå det. Frykten for avvisning preger mange menneskers atferd.

Noen sender ut signalet: ”Takk, jeg klarer meg selv!” Ulykken er at de er så gode skuespillere at andre tror dem – og så må de klare seg selv.

Noen uttrykker: ”Jeg har det så travelt. Ikke forstyr meg!” En full 7ende sans er et statussymbol. Men ensomheten er følbar bak travelheten, særlig i helgene.

Særlig unge mennesker synes det er godt å ”bli sett” sammen med andre. Det betyr: ”Se hvor mange venner jeg har og hvor populær jeg er!”

Det går ikke an å se utenpå et menneske at det er ensomt. Mennesker som føler seg ensomme, kan virke både glade og frimodige, snakke varmt om fellesskapet og engasjere seg aktivt for at andre skal slippe å føle seg ensomme. Ved første øyekast kan de altså virke svært så sosiale.

Ensomhet kan også være et problem for flinke og ressurssterke mennesker. Noen har helt fra de var barn vært mer voksne enn sine jevnaldrende, og har opplevd dette som en belastning.

Ledere blir ofte ensomme. De må ta beslutninger som angår flere enn dem selv, de må stå for sine meninger, og de må regne med kritikk. Da er det ikke alltid lett å føle seg inkludert i et fellesskap. Siden ledere regnes for å være sterke, er det ikke mange som tror de har behov for andres støtte.

Veien ut av ensomheten

Det første skrittet ut av ensomheten er at vi slutter å bortforklare den, bagatellisere den og skjule den. 

En eller to personer vi stoler på må få vite at vi sliter med ensomhet. Det er dessverre ikke sikkert at noen tar seg av oss da heller, men sjansen blir i alle fall større. Dersom vi skjuler at vi er ensomme, er det vår egen skyld at ingen gjetter at vi er det og kommer oss i møte.

Selvsagt gjør det vondt dersom vi ikke møter forståelse og noen som har vilje til å komme oss i møte. Men det blir vanskeligere å leve videre dersom vi alltid må skjule problemet.

Du kan være en som går en annen i møte… Vi er ”hverandres lemmer” sier Bibelen (Rom 12:3-5). Vi henger sammen og vi hører sammen. Det som skjer med deg, berører meg. Det som hender meg, angår deg.

Vis vilje til å ta initiativ – både til å bli kjent med og til å imot noen nye mennesker.

Ta i eie ansvaret for ditt eget liv: Som ensom har du selv hovedansvaret og må ta de viktige initiativene for å komme ut av ensomheten.

I den grad ensomheten også går sammen med personlige eller psykiske problemer, nytter det lite å oppmuntre til å ta kontakt med nye mennesker eller miljøer. Slikt skaper bare motløshet. Mange har også erfaring for at de blir avvist når de prøver.

To tips til slutt

  1. Du er verdifull, og slett ikke så kjedelig som du selv tror. Du har ressurser som kan komme andre til gode.
  2. Ensomheten din er også noe du har søkt tilflukt og beskyttelse i. Skal du få bukt med ensomheten, må du være villig til å arbeide med deg selv. Spørsmålet er om du er det?

Mer om Lær å elske konflikter! Del 1 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: