Ensomhet. Del 1 av 2.

”Hver femte nordmann har ingen fortrolige venner”, kunne vi lese i avisen for mange år siden. Ensomheten har dessverre ikke avtatt de siste årene.

Vi er vant til å tro at det stort sett er eldre mennesker som er ensomme. Det er ikke riktig! Undersøkelser viser at helt unge og middelaldrende opplever i enda større grad ensomhetsfølelsen som et problem.

Ensomhet kan være et betydelig problem for unge mennesker som er i ferd med å vokse ut av familien og ennå ikke har fått seg trygg kontakt med jevnaldrende eller har stiftet egen familie.

Ensomhetsfølelsen kan også være der selv om en har venner, kjæreste eller har giftet seg. Noen ganger kan begge ektefeller føle seg ensomme i hverandres selskap (tosomhet).

Kirkens SOS forteller at ensomhet er temaet for i underkant av 30% av samtalene. Mange opplever at ingen spør etter dem.

Ensomhetsfølelsen er ikke bare et problem i seg selv. Den kan også være årsak til, eller forsterke, andre fysiske og psykiske og åndelige problemer. Den øker f.eks risikoen for selvmord.

Hva er ensomhet?

Svaret på det spørsmålet er ikke så enkelt som vi tror.

Da livet vårt begynte, hadde vi en nær tilknytning til mor. Vi var på mange måter ett med henne. Det er mye som tyder på at vi fremdeles, dypt inne i oss, lengter tilbake til denne umiddelbare nærheten.

Ettersom årene gikk, ble vi mer og mer selvstendige. Denne selvstendigheten er både god og nødvendig. Noe er galt når et menneske ikke makter å stå på egne ben etter at det har nådd voksen alder. Men nettopp som selvstendige mennesker, forskjellige og atskilte fra andre, bærer vi ensomheten med oss.

Den ensomheten vi til nå har snakket om, kan vi kalle ”eksistensiell ensomhet”. Den hører med til livet, og vi må lære å leve med den. Den er ikke farlig. Og i denne betydningen av ordet ensom, er vi alle ensomme… Det er ikke mulig å tenke seg et liv uten en slik eksistensiell ensomhet. Den kan til tider erfares som smertefull. Særlig i krisesituasjoner. 

Noen vil mene at denne følelsen av ensomhet er en av de sterkeste drivkreftene i livet vårt. Den styrer atferden vår og får oss til å søke bort fra ensomheten og inn i menneskelig fellesskap og nærhet. Dette er altså en drivkraft på både godt og ondt. Vi er skapt til fellesskap. Det er noe veldig galt dersom vi har gitt opp å oppleve nærhet eller tilsynelatende ikke er interessert i det. På den andre siden er det like galt om vi overhode ikke klarer å være aleine.

Men ensomhetsfølelsen kan også har årsaker vi til en viss grad kan gjøre noe med:

Samfunnsstrukturene: Kontakten med familie. Skifte av bosted. Pendling. Bor stadig tettere, men med mindre og mindre kontakt med naboene våre. Pluralistiske samfunn har få eller ingen tradisjoner som binder sammen; vi har i mindre grad enn før felles verdier og livssyn.

Manglende relasjoner: Tap av mennesker som stod oss nær pga flytting, skilsmisse, dødsfall. Føler på avstand til de som burde stått oss nær. Fjerne foreldre. Overfladiske vennskap. 

Personlige eller psykiske problemer: Ensomhet kan føre til personlig og psykiske problem og slike problem kan føre til ensomhet.  Lite sosial trening. Liten evne til å kommunisere. Opplevd mye avvisning – orker ikke mer og helgarderer seg ved å la være å ta kontakt. Schizoide karaktertyper; angst for menneskelige relasjoner, særlig når forhold ”truer” med å bli fortrolige og nære – og medfører krav og forpliktelser.

Ensomheten kan farges

Bitterhet: ”Når ikke andre gjør noe for å komme meg i møte, skal jeg ikke ta noe initiativ selv heller.” ”Dersom det skal være på den måten, kan jeg like godt trekke meg først som sist.”

Stolthet: ”Jeg skal ikke trenge meg på.” ”Jeg vil ikke være en byrde for noen.”

Selvforakt: ”Jeg er en taper, ingen vil ha noe med meg å gjøre.” ”Jeg bare kjeder andre.” ”Dersom noen får vite hvordan jeg egentlig er, vil de helst sikkert ikke godta meg.”

Skyld: ”Jeg fortjener ikke at noen inkluderer meg.” ”Tenk om noen får vite hva jeg tenker og hva jeg har gjort!”

Ensomhet må ikke bare betraktes som et problem. Den ensomheten vi har valgt selv, kan oppleves som noe godt. Vi har behov for å være alene, særlig når vi i lengre tid har omgitt oss med mange mennesker. Noen ganger trenger vi å være for oss selv for å reflektere over livet og bearbeide inntrykkene vi har fått. Både vitenskapsmenn og kunstnere kan fortelle at ensomheten har gitt dem inspirasjon og ny innsikt.

Mer om Ensomhet. Del 2 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: