Depresjon. Del 2 av 2.

Hjelp overfor deprimerte

Depresjoner tar som regel tid. Hjelpere som har forventning om raske resultater, vil som regel bli skuffet. Slike urealistiske forventninger gjør også den deprimerte skuffet.

En depresjon kan variere fra dag til dag eller uke til uke. Etter noen lysere dager, tror den deprimerte kanskje at depresjonen er over. Så kommer tungsinnet tilbake, initiativet forsvinner igjen, og nok en gang trekker vedkommende seg fra mennesker han eller hun fungerte bra sammen med da humøret var lysere. Både den deprimerte og dennes familie og venner kan oppleve disse svingningene som svært slitsomme. Den ene dagen preges av forhåpninger, den andre av skuffelser. Kanskje går det en tid før alle parter lærer seg å leve med slike skuffelser.

Dersom vi har grunn til å tro at den som søker hjelp ikke bare er litt ”deppa”, men lider av en depresjon, bør vi først og fremst oppmuntre til å ta kontakt med en lege eller en psykiater. Vi bør ikke prøve å hanskes med en depresjon på egen hånd.

Mange opplever det som litt nedverdigende å måtte få en psykologs eller en psykiaters hjelp til å takle problemene. De kan trenge hjelp og oppmuntring til ikke å føle dette som noe nederlag. For å si det litt tullete: Har du vondt i foten, snakk med en lege. Har du vondt i troen, snakk med presten. Har du vondt i sjela, snakk med psykologen. Og i alle ting, snakk med en venn. Verre er det egentlig ikke…

Mange er også skeptiske til å ta medisiner for noe de opplever som et personlig problem. De kan trøstes med at medisinene ikke er vanedannende. Mange trenger også å høre at medisinene kan gi den lettelsen som trenges for å kunne ta imot hjelp til å takle depresjonen og etter hvert komme ut av den. Uten denne hjelpen er det vanskelige å få konsentrert seg. Dessuten: Hvorfor skal de ha mer vondt enn nødvendig når smerten kanskje ikke engang er godt for noe? 

En viktig ting ved slike medisiner er at de tas regelmessig etter resepten. Å la være å ta en dag en føler seg rimelig bra, for så å hive innpå litt ekstra når en føler seg ekstra nedfor, kan skape problemer i stedet for å lindre dem.

— — —

Vi føler oss gjerne hjelpeløse når vi skal være hjelpere for deprimerte. De er tilsynelatende uimottakelige for trøst. Alt vi gjør, virker nytteløst. Men selv om det tilsynelatende er nytteløst, er det neppe helt bortkastet. Når alt er mørkt, kan det være godt å oppleve at det er noen som bryr seg, har omsorg, ønsker kontakt og er til disposisjon. Nærhet, kjærlighet og omsorg lindrer som regel smerter. Noen ganger har det til og med helbredende virkning. Ingen behøver å være redde for at de skader noen ved å vise dem omsorg og kjærlighet.

Vi må være villige til å gi uten å forlange noe igjen i form av tegn på at vi gjør en god jobb. Men vi skal ikke ”ofre” oss slik at den deprimerte kommer i takknemlighetsgjeld.

Vi gjør klokt i å regne med at vi fra tid til annen blir avvist, at den deprimerte viser aggresjon ot oss og gir uttrykk for at det vi gjør er til liten hjelp osv. Da kan vi kanskje holde litt større avstand en kort tid. Men vi må være voksne nok til ikke å bli ”såret”, og vi må ta kontakt igjen. Vi blir som regel ikke avvist lenge om gangen. I grunner er det litt fint at den deprimerte våger å vise litt aggresjon. Det er ofte et livstegn.

Tilværelsen rommer både gleder og sorger, problemer og muligheter. En sunn person ser begge deler. En deprimert ser bare det triste. Gamle feiltrinn og nederlag huskes, nye registreres. Det er grunnen til at deprimerte av og til anbefales å la være å lese i Bibelen. Under bibellesningen kan nemlig frelsesord og gode løfter gå dem hus forbi, mens alle domsordene blir husket – og livet blir enda mørkere.

Midt i ensidigheten kan vi gi uttrykk for at vi synes det blir for ensidig, og at vi nekter å tro at situasjonen er så entydig negativ. Vi skal si hva vi mener, men vi skal ikke begynne å diskutere. Vi kan ikke nekte den deprimerte å føle det han føler og tenke det han tenker. For tiden makter han neppe å føle og tenke annerledes. Vi kan ikke kreve at han ser mer optimistisk på livet.

Fordi den deprimerte i sitt tungsinn også kan komme til å berøre ting vi selv kjenner oss litt igjen i eller har i underbevisstheten, kan tungsinnet smitt over på oss som skal være hjelpere. En hjelper som kjenner seg selv og er trygg på sine egne tanker og følelser, vil ikke bli smittet så fort som en som ikke gjør det.

Selvmordstanker skal vi ta på alvor! Dersom den deprimerte får fortelle om disse tankene og blir møtt med forståelse, vil vedkommende oppleve det som en lettelse. Det vil derimot oppleves som vondt å fortelle det til en hjelper som er så lite trygg på seg selv at han/hun reagerer med forskrekkelse eller fordømmelse. Kanskje kan vi avtale med den deprimerte at han tar kontakt når slike tanker blir for truende? Menneskelig kontakt er godt middel mot selvmord. Men ingen hjelper kan være helt trygg på at den deprimerte ikke gjør forsøk på å ta sitt eget liv. Noen gjør dessverre vellykkede forsøk. 

Vi må være varsomme når vi gir råd som går i retning av at den deprimerte skal gjøre noe for å endre atferd og tankemønster. 

På en måte er det behov for slike råd. Skyldes depresjonen et uheldig tanke- eller atferdsmønster, er det bare den deprimerte selv som kan endre det. Det kan være god hjelp å oppmuntre den deprimerte til å gjøre bruk av de ressurser de har og ikke uten videre la andre løse problemene for seg og på den måten bli ”umyndiggjort”. 

Men for mye og for lite er begge deler av det onde. Gir vi den deprimerte for mange råd, for innviklede råd eller råd han har for lite initiativ til å gjennomføre, gjør det bare galt verre. Da vil han bare føle seg enda mer håpløs, og få skyldfølelse fordi han ikke makter å gjøre det han selv egentlig selv synes han ”burde” makte. Jo dypere depresjonen er, jo varsommere må vi være med å gi råd. Vi må ikke gi råd dersom vi ikke er ganske trygge på at den deprimerte selv ønsker å gjennomføre dem – og har krefter til det. 

Mer om Stress.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

  

%d bloggere like this: