Den viktige selvfølelsen. Del 2 av 2.

Selvfølelsen vår er ikke medfødt! Den har utviklet seg over tid. Det fine er altså at den er formbar!

Personlig usikkerhet får oss til å…

Innta tilskuerposisjon framfor å delta aktivt
Gjemme oss i stedet for å bli synlige
Beskytte oss så vi slipper å kjenne sårbarhet
Avvise oss selv eller snakke negativt om oss selv før andre får sjansen til det

Skal vi bli trygge på oss selv, må vi begynne å gjøre det rake motsatte. Og husk: Du må ikke føle deg tryggere før du begynner å endre atferd. Du må begynne å endre atferd før du kan begynne å føle deg tryggere. Her kommer noen forslag:

Si ”JEG

Si ”Jeg” når du snakker om deg selv. Ikke bruk ordene ”en”, ”man” eller ”du”. Vær personlig! Ikke si: ”Det ble ikke noe av det” når du skulle ha sagt ”Jeg gjorde det ikke”. Ikke si: ”Sinnet tok overhånd” når du skulle ha sagt ”Jeg ble forferdelig sint”. Ta ansvar for dine egne følelser og reaksjoner. Når vi bruker ordet ”Jeg” skjer det noe med oss. Da blir vi både mer sårbare og mer ekte.

Stå fram som ansvarlig!

Du har styringen på deg selv – i langt høyere grad enn du tror. Ta f.eks uttrykket ”Jeg har ikke fått tid”. Du har, som alle oss andre, ”fått” tid – 24 timer i døgnet. Hvordan du bruker disse timene, er opp til deg. Det ville vært mye bedre bare å si: ”Jeg har ikke gjort det”, ”Jeg har ikke tatt tid” eller ”Jeg har ikke prioritert det”. Vi kommer nemlig ikke unna at det er vi selv som i siste instans velger hva vi skal gjøre og ikke gjøre – i alle fall ikke etter at vi har blitt voksne.

”Jeg har ikke tid” er ofte en akseptert unnskyldning. Den fritar oss for å si ”Jeg vil ikke” eller ”Jeg har ikke lyst”. Og dermed blir vi uærlige. I samme grad som vi flykter fra ansvar, ødelegger vi selvfølelsen.

Ikke vær grå!

Livet er ikke jevnt grått. Det er også svart og hvitt. Våg å si både et klart ja og et klart nei. Før du har lært å si nei (og kanskje skuffet noen) kan du nemlig heller ikke si et helhjertet ja. Du kan f.eks ikke si et helhjertet ja til din ektefelle uten at du sier nei til andre du måtte bli forelsket i.

Våg å si at noe er rett og at noe annet er galt. Dersom livet vårt er slik at det vi sier eller gjør verken er ordentlig rett eller skikkelig galt, lever vi i et tåkeland der vi får større og større problemer med å finne ut av tingene.

Våg å vedkjenne deg dine sterke sider. (Jo, du har noen!) Det går an å si noe pent om seg selv uten å føle det som skryt. Janteloven må hurtigst mulig oppheves. Så kan du – uten å ta livet av det positive du har sagt – være ærlig og vedkjenne deg dine svakheter og feil uten å bagatellisere. Det vi bagatelliserer, har nemlig ofte stor makt over oss.

Likedan er det noe du kan og noe du ikke kan, noe du vet og noe du ikke vet. Det er først når du kan og vet noe at du kan stå fram og bruke deg selv. Det er først når du vet at du ikke kan eller ikke vet, at du kan lære noe nytt.

Gjør deg selv synlig!

Når vi er usikre på oss selv, prøver vi å gjøre oss selv mer eller mindre usynlige. Vi setter oss bakerst i klasserommet… eller i møtesalen (som gjest, observatør eller en som må ha full kontroll). Vi bøyer hodet og gjør oss selv små. Vi unngår å ha øyekontakt med dem vi opplever som ”større” enn oss. Vi gjennom oss bak korslagte armer eller bein, bak romslige klær eller stor hårmanke. Vi synker ned i stolen. Kanskje gjemmer vi oss også ”bak” tyggegummi”, en kaffikopp, en brusflaske, et strikketøy eller en avis/en mobil.

Tør vi å gjøre det rake motsatte av dette, vil vi til å begynne med kjenne at det føles mye farligere. Men etter hvert opplever vi en ny trygghet. Og vi lærer oss selv å kjenne på en mye bedre måte.

Vær deg selv!

Vær deg selv på den måten at du kan si fra om dine egne meninger, følelser, ønsker og vilje uten å be om unnskyldning. Det er særlig 2 grunner til at vi ikke våger å si fra: Enten vi har levd sammen med så sterke/autoritære mennesker at vi er redde for selv å bli angrepet eller utstøtt dersom vi ikke sier eller gjør det de forventer. Eller vi har levd sammen med svake/sårbare mennesker som har truet med å gå i stykker dersom vi hevder oss selv. Svake mennesker er ofte sterke nok til å få alle andre til å føle skyld og ta hensyn.

Vi må bli mindre redde for den sterke og ta mindre hensyn til den svake. Den sterke har av og til godt av å bli motsagt – og respekterer ofte den som viser styrke. Den svake har godt av å oppleve at han ikke er av glass og går i stykker, slik han kanskje alltid har trodd.

Du må ikke bli likt av alle!

Du kan selvfølgelig risikere å miste venner når du er deg selv. Men hvor verdifulle er egentlig venner som forlanger at du skal leve et liv i skuespill og fortielse? Det er først når du er deg selv du oppdager hvem som er dine virkelige venner. De godtar deg som du er – uten skuespill. Det er bare dem du kan slappe av med.

Dersom du er så hensynsfull at du blir en ullen tåkedott av frykt for å ikke bli likt, vil du oppdage at det ikke er mange som blir glad i tåkedotter. Du vil mer og mer møte forakt – ikke kjærlighet.

Våg å tro at andre liker deg – inntil det motsatte er bevist!

Ta vare på grensene dine

Ingen har rett til å komme lenger inn i ditt liv enn du selv vil. Du kan ofre deg selv, men ingen andre har rett til å ofre deg. Det er lov å markere grenser ved å si ”Nei”.

Ta hensyn uten å være bleik

Dersom vi er usikre på oss selv, kan vi oppleve det vanskelig og nedverdigende å ta hensyn og alltid tviholde på våre rettigheter. Men vi kan også falle i den motsatte grøften og bli så underdanige at vi helt visker ut oss selv. Er vi trygge på oss selv, kan vi ofre oss for andre uten å bli underdanige.

Det er en menneskerett….

Å få være i fred
Å være uavhengig! Tenke og føle ut fra seg selv.
Å lykkes. Føle glede over egen suksess.
Å bli hørt og tatt på alvor.
Å nekte å etterkomme krav – uten å føle skyld eller egoisme.
Å be om noe man ønsker. Svaret kan være ja eller nei.
Å gjøre feil og ta ansvar for sine feil.
Å forandre seg.
Å ta opp til diskusjon med en annen et problem som angår begge.

Mer om Kommunikasjon – ikke bare ord.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).