Fortiden har betydning for nåtiden – på godt og på vondt. Hvor mye vi tenker på den, og hvordan vi tenker om den, vil prege fremtiden. Ikke nok med det, men våre tanker, følelse og vilje og handlinger påvirker hverandre også; kroppen preger psyken, psyken preger kroppen. Dette betyr at vi gir oss – og hverandre – en god gave om vi gir oss tid til å finne ut av de store sammenhengene. At vi våger å se over våre egne liv, så langt. Og sortere litt i slikt som er skrevet i våre historie. Da kan vi bedre ta gode valg for hva vi vil skrive inn, i dagene som kommer til oss, fra framtida.
Livshistorien
Livshistorien din er ikke noe du kan løpe fra. Du bærer den alltid med deg – på godt og på vondt. Og den gir stadig inntrykk til tankene og følelsene dine, viljeslivet og handlingene dine.
Eksempel: Hvor sterkt livshistorien trykker på, skjønner vi når vi møter eldre mennesker. Det er ingenting de heller vil, enn å fortelle oss hva de har opplevd i barndommen og ungdommen. Som barn og barnebarn kan vi noen ganger bli ganske irritert og oppgitt når bestemor igjen og igjen forteller de samme historiene…
Når trykket fra vår historie er så stort, er det rimelig å tro at den også påvirker hverdagen vår. Og påvirker den oss så sterkt, er det smart at vi skaffer oss oversikt over de store sammenhengene og tar førersetet i vårt eget liv.
Sitat: ”Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med. Men det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss. Det som forties og fortrenges, kan vanskelig helbredes” (Per Arne Dahl: Fra paradis til virkelighet, s. 46).
Det er ingen grunn til å vente til vi blir gamle med å fortelle livshistorien vår!
- Den er en vesentlig del av oss. Når noen lytter til vår historie, styrker det identiteten og selvfølelsen vår.
- Vi husker mer enn vi tror. Mens vi forteller, blir minnene rikere.
- Vi har sterke følelser knyttet til historien vår. Noen minner føles vondere enn vi var forberedt på. Andre får oss til å felle gledetårer og kjenne varme og andre gode følelser.
- Vi lærer å forstå at den måten vi reagerer på i dag, kan ha noe med opplevelser i fortiden å gjøre. Historien påvirker hverdagen vår langt mer enn vi før har tenkt over.
Det er mange måte å forholde seg til livshistorien på. Vi skal gå framover. Helt klart! Men det er aldri smart å gjemme bort hvor vi kommer fra. Fortiden er ikke noe vi ”kan gjøre oss ferdig med”. Vil vi ikke forholde oss til livshistorien så stjeler vi viktig livserfaring fra oss selv. Og står svakere i møte med dagen i dag, og dagene som kommer. Jo mer vi stenger fortiden ute fra livet vårt, jo mer gjør den noe inni livet vårt…
- Familien vår er viktig. Både rent arvemessig og fordi den har vært det miljøet som påvirket meg mest fra starten av. Tenk litt på dette: Ingen av oss vil påstå at vi kommer fra en fullkommen familie. Den hadde sine feil. Men vi oppfattet den gjerne som ”normal”. Det er naturlig, men det kan hindre oss ifra å stille oss kritisk til noe av det vi opplevde som barn og tenåring. Og hindre oss i å erkjenne den smerten vi av og til opplevde. Vi trenger å gjøre en sortering!
- Venner og jevnaldrende er viktig. Om vi følte oss velkommen, mottatt, elsket og akseptert, vil vi trolig også i dag møte nye mennesker med en positiv forventning. Om vi følte at få var interessert i oss, opplevde at vi ble mobbet eller holdt utenfor, eller vært ensom, vil vi antakelig være litt redde for andre mennesker i dag.
- Kompensering kan prege oss. Du ble skoleflink fordi du ikke var flink i fotball? Du starta tidlig å søke forskjellige verv og lederposisjoner fordi du kjente på mindreverdighetsfølelse? Bak våre sterke sider, finner vi alltid noen svakere. Våre sterke sider er faktisk ofte også våre svake sider.
- Fortiden din har gitt deg noe som du gjør smart i å få et overblikk på: En følelse av personlige røtter – eller mangel på røtter; en følelse av hva jeg kan og ikke kan; en tendens til å nærme meg eller trekke meg unna andre mennesker; en oppfatning om hva som er viktig og uviktig; hva det vil si å være mann eller kvinne, mor eller far, sjef eller medarbeider.
- Hvilken plass har «Gud» og «tro» i livshistorien din? Hva slags rolle har familien min spilt i denne sammenhengen? Eller ungdomsmiljøet, venner? Hvordan er Gudsbildet eller livssynet mitt, og hva er det jeg legger særlig vekt på i i min tanke og i min livsførsel? Hvilke troskriser har jeg gått gjennom? Og hvilke farger satte det på mitt liv og min tro, etterpå? Hva/hvem er sentrum i din tro?
Godt og blanda eller… ?
”Jo takk, bare bra…” svarer vi gjerne når noen i forbifarten spør om hvordan vi har det. Men kan det være riktig? Livet er herlig. Og livet er heslig. Vi lever i en verden som er preget av sterke krefter. Bibelen sier det skjedde noe med vilkårene for livene våre med syndefallet (1Mos 1-3); at vi fremdeles er Guds fremste skapninger, aktet høyt og evig elsket. Men også at vi nå er syndere. Sjansen er stor for at vi både har såret hverandre og kommer til å såre hverandre.
Sitat: ”Alle har noe som gråter i sin sjel” (Dostojevskij).
I matematikken er det slik at pluss og minus opphever hverandre. Slik er det ikke i psykologien. Du har det ikke gjennomsnittlig behagelig når du sitter med en fot i ei bøtte isvann, og den andre foten i peisen… Det gjør vondt å miste en kamerat, selv om du har 3 igjen. Det er vondt å bli syk selv om familien din er rik. Og du sørger over at dere flytta, selv om du fikk mange gode år der.
Altså, det er ikke noe poeng å gjemme bort livshistorien din. Møt fortiden din ansikt til ansikt. Slik at du kan rette ryggen, med mot på livet slik det faktisk er på denne jorda, og møte dagene som kommer med et åpent og våkent blikk for hvordan du vil skrive din nye historie!
Mer om Den viktige livshistorien vår. Del 2 av 2. Enjoy!
— //—
Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).
DREIESKIVA|Roald Kvam 