Den viktige livshistorien. Del 2 av 2.

Overlevelsesstrategier

Livet er ikke bare enkelt. De aller fleste har opplevd både kritikk og avvisning, urettferdighet og skuffelser, konflikt og kriser – både i og utenfor familien. Forbausende mange har opplevd forbausende mye vondt og vanskelig!

Barn er ikke dumme. Det lærer fort hvordan de skal overleve når livet gjør vondt. De utvikler overlevelsesstrategier. Det har en stor fordel: Barnet overlever. Det har en del ulemper:

  1. Det som hjalp da vi var barn, kan bli en hindring når vi er blitt voksne.
  2. Det som er godt for noe, er vondt for noe annet.

Det betyr at holder vi fast på disse strategiene, så hindrer de livsutfoldelse. Det er bare bra at vi overlevde, men nå vil vi også leve… Så la oss se på noen overlevelsesstrategier som vi med fordel kan droppe:

Å bygge mur

Eller: Kle seg i en rustning. Gjemme seg i et skall. Vi virker harde og utilnærmelige. Og tilsynelatende sterke og selvforsørgende.

Muren, rustningen, skallet… kan være bygget av ulikt materiale. For eksempel profesjonalitet, åndelighet, aktivitet, bråkjekkhet, fleip, ironi, kroppsspråk, klær, hårfasong, plassering i rommet.

Når vi bygger mur, er det alltid noe vi murer inne. Og noe annet vi stenger ute. Vi murer inne det sårbare barnet i oss. Det er alt og alle som kan såre dette barnet, vi stenger ute. Kanskje opplevde dette barnet en gang å bli sårhet eller ydmyket i den grad at det bestemte seg for at det aldri skulle la seg såre eller ydmyke mer?

Å kritisere

Da kritiserer jeg deg, før du får tid til å kritisere meg. Jeg blir en slags kaktus som du stikker deg på. Kaktusen har pigger for å beskytte seg…

Kanskje ble vi kritiske fordi vi har vokst opp i et miljø der kritikk var en viktig del av hverdagen? Det var alltid noe galt med slektninger, naboer, de andre kristne miljøene osv. Så ble vi redd for at de også skulle finne noe galt med oss? Eller du opplevde at det gjorde de jo… 

Å avvise

Denne strategien ligner på å kritisere, men er ikke helt det samme. Det er noe av det samme som skjer. Det er nesten ingenting som er så vondt som å bli avvist. Og dersom jeg er redd for at du skal avvise meg, kan jeg prøve å komme deg i forkjøpet ved at jeg avviser deg først. Da får du vondt. Men, jeg overlever…

Har vi selv opplevd mange vonde avvisninger, er sjansen stor for at vi, bevisst eller ubevisst, avviser andre. Det merkelig er at vi ofte veksler mellom denne strategien og den neste, som er:

Å klamre

Da er vi ikke kaktusen, men ligner slyngplanten som trenger noe å klynge seg til, og som aldri opplever at det blir nært nok. 

En som klamrer seg til, er som regel redd for å miste. Og antakelig har den som klamrer opplevd mange vonde tap. 

Har vi opplevd mange tap og skikkelig svik, blir vi også sinte et sted inne i oss. Derfor er det så lett å veksle mellom det å klamre og det å avvise: ”Jeg hater deg! Ikke gå fra meg!” sier vi da. Og dem vi vekselvis tar imot og og avviser på denne måten, blir etter hvert både slitne, anspente, fortvilte og hjelpeløse. 

Denne atferden er også ganske typisk for mennesker som har opplevd vold og overgrep.

Å være alle til lags

Jeg kan ikke risikere at noen går ifra meg. Jeg har så liten tro på meg selv at jeg ikke tror mine egne meninger og følelser er av verdi. Fortell meg hva du mener, og jeg vil mene det samme. Spør meg om en tjeneste… og jeg sier selvsagt ja. 

Jeg hvisker ut meg selv, og tenker og sier at jeg selv ikke er viktig. Innerst inne føler jeg meg utnyttet og sint, men det vil jeg ikke ha noe med nå.

Den som er alle til lags, er på en måte grenseløs. Kanskje har du ikke fått oppleve at noen har respektert dine grenser? At nei betyr nei. 

Å hjelpe andre

Det er bra når vi har overskudd vi vil bruke i andres tjeneste. Det er et problem om vi blir fristet til å hjelpe fordi vi har et underskudd inne i oss. Da iler vi til for å gi andre den hjelper vi egentlig hele livet har savnet at noen har gitt til oss. Omstendigheten vi vokste opp i, gjorde at vi ble omsorgspersoner eller ”reddende engler” for så mange andre.

Dette mønsteret er vanskelig å bryte ut av. Utbrenning kan ofte bli resultatet.  

Å være leder

Lederen har kontrollen! Det å være lederen, demper angsten din: Dersom jeg er leder, har jeg en posisjon og vet hvem jeg er, tror jeg. Dersom jeg er leder, har jeg et påskudd for å ta kontakt og være sammen med andre mennesker. Dersom jeg er leder, kan jeg være med å styre unna alt det som ville utfordre meg på de områdene der jeg helst ikke vil utfordres.

Lederrollen er godt egnet til å skjule ensomhet og usikkerhet. 

Å være svak

Kan vi ikke vinne ved å være sterke, så er det minst like effektivt å være svak: Andre må ta hensyn til meg.

Dersom du er uenig med meg, kan jeg begynne å gråte, få hodepine eller legge meg syk… Slik skaper jeg skyldfølelse i deg så du etter hvert blir enig med meg. Eller jeg blir så lei meg eller syk at du må gjøre arbeidet for meg.

Denne strategien kombineres ofte med ”å kritisere”: Jeg er sterk nok til å fyre løs på deg, men jeg tåler ikke motstand fra deg.

De som bruker strategien, har gjerne opplevd at svakhet var det eneste som gav oppmerksomhet og omsorg. Var en sterk, måtte en klare seg selv. Men var en svak, syk eller lei seg, så fikk en både god mat og god omsorg.

Å være klovn

Kanskje var det eneste måten du fikk oppmerksomhet? De andre i familien fikk ros fordi de var dyktige. Og du når du var morsom… 

Kanskje var det slik du skapte fred i familien, når far og mor kranglet? Kanskje er jeg så redd for at du skal le av meg, at jeg ler av meg selv for å komme deg i forkjøpet så det ikke gjør så vondt? Eller jeg er så redd for at du ikke skal ta mine meninger og følelser på alvor, at jeg fremsetter alt som en spøk først bare for å sondere terrenget litt?

Sirkusklovnen er munter i manesjen, men gråter når han er for seg selv i sirkusvogna… Han skjuler sine vonde og såre følelser bak en morsom fasade.

Å strebe

Dersom jeg innerst inne har en frykt for ikke å lykkes, kan det bli viktig å samle bevis for at jeg er vellykket. Det er akkurat som om jeg tenker at dersom noen skal kunne være glad i meg og se meg, så må jeg være noe, ha noe eller prestere noe.

Til slutt: Femåringen i oss

Uansett hvor gamle vi blir, og uansett hvilken overlevelsesstrategi vi tyr til, så bor det fremdeles en liten gutt eller ei lita jente et sted inne i oss. Viktige spørsmål for 5-åringen: Er du glad i meg? Vil du leke med meg? Får jeg lov til å hjelpe deg? Alle trenger vi å bli sett og hørt, og få en følelse av at vi kan mestre noe. Da har vi det godt. Og kan utvikle en trygg, sunn selvfølelse.

Mer om Fornuft, Følelser og Vilje. Del 1 av 2. Enjoy!

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: