Den viktige aggresjonen. Del 2 av 2.

Tre former for aggresjon

Raseriet får oss til å reagere slik at vi med ord eller handlinger sårer eller skader vår neste, gjør hærverk eller ødelegger noe. Det er særlig denne formen for aggresjon Bibelen stempler som syndig. 

Mord er den mest dramatiske formen for aggresjon. Hevntanker kan også ta groteske former. 

Vi kan bruke vold, heve stemmen, brøle, slå i bordet og smelle med døren – for å skape frykt hos andre og en følelse av ubehag. Og om vi ikke bruker fysisk vold, kan vi bruke sterke ord og skjelle hverandre ut. Men aggresjonen er der også om vi ikke tyr til fysisk vold eller harde ord. Baktalelse og spredning av rykter er former for aggresjon – skjult aggresjon. En slik aggressiv fiendtlighet kan også være drivkraften bak debatter.

Det er også aggresjon når vi trekker oss unna, vender andre ryggen og lar dem møte en kald skulder.

Sårethet og fornærmelse er også aggresjon – på tross av at de fleste ikke vil høre snakk om at dette har noe med aggresjon å gjøre.

Det vi kaller ”passiv aggresjon”, ytrer seg som passiv motstand, somling og utsettelser, kritikk som rettes mot andre, surhet, irritabilitet, fornærmelse. 

Vi kan også gjøre oss svake på en slik måte at vi tvinger andre til å ta hensyn til oss.

Passiv aggresjon er indirekte og ofte gjemt bak en from fasade. Likevel er den destruktiv.

Hengir vi oss til sårethet og fornærmelse, lammer vi og passiviserer vi oss selv. Det er snakk om en aggresjon som rettes innover i stedet for utover. Mennesker som ikke tør rette aggresjonen utover, hengir seg ofte til sårethet. Den ytterste og mest dramatiske konsekvens er selvmordet.

Den aggresjonen som kommer ut som fornærmelse, er som regel også syndig. Ofte sikter den på å gi andre skyldfølelse.

Harmen er en positiv drivkraft som hjelper oss til å sette grenser, beskytte oss selv, seire over hindringer og skuffelser, reagere mot urettferdighet og nå et mål. Dette er en god og nyttig form for aggresjon. 

”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv” (Arnulf Øverland).

Det skal dessverre så meget til før vi engasjerer oss for å stoppe den uretten som rammer vår neste.

Harmen får oss til å si ifra. Ikke for å hevne oss eller for å skade den vi er sinte på, men for at sannheten skal seire og uretten skal kunne bekjempes.

Hva er sunnest?

  • Raseriet ønsker å skade, fornærmelsen vil hermetisere skaden, harmen vil reparere skaden.
  • Raseriet og fornærmelsen forsøker å ødelegge andre, harmen ønsker å ødelegge det onde.
  • Raseriet og fornærmelsen søker hevn, harmen søker rettferdighet.
  • Raseriet er styrt av selviskhet, fornærmelsen av feighet, harmen av medlidenhet.
  • Raseriet er åpen krigføring, fornærmelsen er geriljakrig, harmen er et ærlig, fryktløst og mektig forsvar for sannheten.
  • Raseriet forsvarer seg selv, fornærmelsen forsvarer status quo, harmen forsvarer den andre parten.
  • Raseri og fornærmelse er forbudt i Bibelen, harme er påbudt.
  • Blant kristne er det frykt for raseri, overskudd av fornærmelse og mangel på harme.

Aggresjon kan ta mange retninger

Den sunneste aggresjonen retter seg mot den eller dem som har såret oss eller vært urettferdig. Det er fint når vi våger å vedkjenne oss slike aggressive følelser – og kommunisere dem på en god måte.

Det er mer usunt når vi er sinte, men ikke tør innrømme hvem vi er sinte på. Det kan lett skje når vi er glad i dem vi er sinte på eller avhengig av dem. 

Aggresjon kan også skjule seg bak retthaveri. Da blir vi opptatt av at andre følger lover og regler. Dømmesyken får utvikle seg. Kanskje vi begynner å engasjere oss i debatter? Da er aggresjonen så skjult at vi ikke lenger har kontakt med den selv.

Det er enda mer usunt når vi bare retter aggresjonen innover mot oss selv. Da oppstår en dyp selvforakt. Da kan vi til og med, selvsagt ubevisst, begynne å straffe oss selv på flere måter – f.eks ved å isolere oss, bli syke, hengi oss til misbruk, stryke til eksamen, eller gjøre noe galt for å få nok et bevis på at vi er håpløse. Det mest drastiske uttrykk for en slik aggresjon er selvmord.

Bli sint – men gjør noe med det

Det at en er sint, er ikke i seg selv noe problem! Det er en naturlig følelse og en naturlig reaksjon. Et sunt menneske kjenner både glede, sorg, frykt og sinne. Det er noe som er galt dersom en begynner å tro at en aldri blir redd eller at en aldri blir sint. Men det er altså noen som er oppdratt til å tro at det alltid er galt å bli sint. De trenger hjelp til å bli sinte med god samvittighet.

Noen trenger hjelp til å uttrykke sinne overfor den de er sint på – både med ord, stemmebruk og kroppsspråk. Det betyr ikke at en skal bruke skjellsord, være respektløs eller miste kontrollen. Men vi skal uttrykk harmen, ikke gjemme oss i sårbarheten eller slippe løs raseriet. 

Ikke så sjelden er problemet at en er helt uvant med å kjenne at en har sinte følelser. Det er ikke bare det at en ikke er vant til å sette ord på dem, men en tror, og har trodd, at en ikke hadde dem.

Mer om Angsten er en del av livet. Del 1 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: