Angsten er en del av livet. Del 1 av 2.

Angst

Den avslappende roen og den uutholdelige angsten kan vi se på som to ytterpunkter på den samme skalaen.

Faktisk: Egentlig er det den samme følelsen vi har enten vi sier at vi er urolige, engstelige, redde eller lider av angst. De ulike ordene uttrykker bare at følelsen har ulike intensitet.

Det er ikke nødvendigvis et problem at vi er redde. Det er helt som det skal være at vi lærer å være redd for det som virkelig er farlig. Lærer vi ikke det, kan sjansen for å overleve bli betydelig mindre.

Angsten blir et problem først når vi er redde uten å vite hva vi er redde for, når angsten ikke står i noe som helst rimelig forhold til det som oppleves som farlig, og når den hindrer livsutfoldelsen og bare gjør vondt. 

Ordet ”angst” kommer fra et latinsk ord som betyr noe i retning av ”tranghet”. Det føles som om halsen og brystet snører seg til slik at det blir vanskelig å puste.

De fysiske symptomene har vi til en viss grad kjent alle sammen. Vi blir kortpustet, og puster høyt oppe i brystet. Hjertet slår fortere. Vi blir klamme i hendene og kanskje varme eller kalde i kroppen. Vi har ”sommerfugler i magen”. Den kan slå ut i muskelspenninger. Og er den sterk og langvarig, vil den også føre til irritabilitet, tretthet, søvnvansker og fysiske symptomer som lett kan oppfattes som alvorlig sykdom. Jo sterkere angsten er, jo sterkere vil en kjenne disse reaksjonene. Et skikkelig angstanfall er såpass dramatisk at en ofte blir redd for å dø, bli gal eller ha fått hjerteinfarkt.

1 av 4 nordmenn har enn eller annen form for angst, ifølge enkelte statistikker.

Angst i forkledning…

Det kan være nyttig å være klar over at angst ikke alltid ser ut som angst… Det er liksom flaut å innrømme for oss selv og andre at vi har angst. Så vi gjemmer den heller i andre mønstre. De viktigste mønstrene er:

Vi blir aggressive eller kritiske. Andre blir litt redde for oss eller føler at vi angriper dem. Motto: ”Bare når jeg er sterkt, kan noen være glad i meg og respektere meg”, eller ”For å være trygg, må jeg har kontroll og føle at det er jeg som har overtaket”.

Vi trekker oss tilbake og inntar tilskuerposisjonen. Motto: ”Hvis ingen legger merke til meg, vil de heller ikke angripe meg eller såre meg – eller synes at jeg er dum”.

Vi blir forsonlige, konforme, selvutslettende, hensynsfulle eller hjelpsomme. Vi viser andre kun de sidene av oss selv vi tror de vil godta og skjuler alt vi er redde for at de ikke vil godta. Motto: ”Bare når jeg er slik alle andre vil jeg skal være, kan jeg bli elsket og respektert”.

Vi blir ordentlige og strukturerte. Rutiner, kjøreregler, roller og disiplin hjelper oss til å holde mye angst på avstand. Motto: ”Så lenge jeg vet hva jeg skal si og hva jeg skal gjøre, kan jeg se andre i øynene”.

Hverdagens angst

I utgangspunktet er ikke ”hverdagens angst” noe problem i det hele tatt. Den kan være ubehagelig, men hører på en måte med til tilværelsen. Det er nå engang en del ting vi mennesker er redde for uten at det betyr at vi er syke eller unormale.

Det er imidlertid forhold som kan gjøre denne formen for angst til et større problem enn den i utgangspunktet er. 

Kanskje vi av en eller annen grunn har en formening om at det å være redd er unormalt eller et tegn på svakhet? Eller vi kan ha blitt opplært til å tro at dersom vi bare tror på Gud, så behøver vi aldri å være redde? Da blir frykten et tegn på at noe er galt med oss, og vi blir ekstra redde…

Så kan det hende vi har opplevd mennesker som har taklet denne formen for angst så dårlig at vi har blitt redde for at vi skal reagere som dem. Engstelige foreldre kan for eksempel overføre angst til sine barn.

Noen har en livshistorie der de har opplevd ting som kan bidra til å forsterke den naturlige angsten. Det kan ha med atskillelse, tap, avvisning, ensomhet, ulykker og mye annet å gjøre. 

”Hverdagens angst” er altså en normal angst. Noen kaller den for ”eksistensiell angst”. Tilværelsen kan være ganske skremmende. I møte med livet, døden, Gud og mennesker er det ganske mye som kan skremme oss. Men denne hverdagens angst skal ikke ”behandles”, verken med medikamenter eller psykoterapi. Vi må tvert imot lære å leve med den. At selv om vi erkjenner at vi er redde, behøver vi ikke å flykte fra eller trekke oss unna alt vi er redde for. Lar vi være å flykte eller trekke oss, er det stor sjanse for at angsten roer seg ned av seg selv. Det som er viktig, er ikke at vi ikke er redde, men at vi lar være å trekke oss.

Vi er redde for hverandre. Vi lever i en verden der alle andre mennesker er forskjellige fra oss. Vi kan verken kontrollere eller styre dem, selv om vi nok kan falle for fristelsen til å prøve. De kan avvise oss, forakte oss, le av oss, såre oss eller skade oss. 

Vi er redde for hverandre både i venneflokken, på arbeidsplassen og i det kristne fellesskapet eller på idrettslaget. Om vi er villige til å innrømme det, er noe helt annet.

Det merkelige er jo at dersom vi kan snakke sammen om at vi er redde for hverandre, blir vi tryggere – så sant vi blir møtt med forståelse og respekt. Må vi derimot skjule angsten, eller venner oss til å trekke oss unna alle som i utgangspunktet oppleves som farlige, forsterkes den.

Livet er ikke like enkelt for alle. Noen har opplevd at de stort sett har blitt tatt imot, og de kan gå nye mennesker i møte med atskillig trygghet. Andre har erfart mye avvisning, og blitt tilsvarende redd for nye avvisninger. Da behøver ikke veien være så langt til et angstproblem. Men ingen av oss er i utgangspunktet 100% trygge.

Det er kanskje denne typen angst vi bruker mest energi på i hverdagen. Vi er ofte mer redde for andre mennesker enn vi er for krig og naturkatastrofer. Andre hverdagslige angster kan være separasjonsangst, prestasjonsangst, frykt for det som er nytt, frykt for frihet til å velge.

Igjen: Hverdagens angst er en del av livet. Du må lære å leve med den. Den viktigste øvelsen er at du ikke trekker deg! Mange tror at først må de bli kvitt angsten, og deretter er det tid for å nærme seg andre . Det er galt. Først må vi stå, i stedet for å gå eller trekke oss. Så må begynne å nærme oss, og mens vi er i denne prosessen vil angsten lindres og forhåpentligvis dempes – ja, være til å leve med. 

Mer om Angsten er en del av livet. Del 2 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: