Angsten er en del av livet. Del 2 av 2.

Angst på grunn av indre spenninger

”Hverdagens angst” er en angst vi må lære å leve med. Nå skal vi ta for oss en angst som også er normal nok, men som vi ikke skal godta at vi bare må lære oss å leve med. Denne angsten bør vi heller prøve å bli kvitt eller få redusert. Først om det skulle vise seg at dette ikke er mulig, kan vi begynne å forberede oss på at vi må lære å leve med den.

Denne formen for angst har med det å gjøre at vi har følelser i oss som vi ennå ikke vet om, eller som vi ikke er villige til å vedkjenne oss. Det kan også være et spenningsforhold mellom ulike instanser i oss, som vi ikke makter å balansere i vår personlighet. For eksempel mellom forstand og følelser. Det er også en mulighet for at det er manglende samsvar mellom vårt indre og vårt ytre, det vi er og det vi selv og andre synes vi bør være. Noen kaller dette en ”nevrotisk angst”.

Undertrykte eller uerkjente følelser kan skape en slik angst. De følelsene som oftest undertrykkes, er aggresjon og sorg. 

Et klassisk eksempel er hun som har en så sterk og dominerende ektemann og føler seg bundet og ufri. Han er så sterkt at hun ikke tør å være sint på ham. I stedet holder hun fram for seg alle de positive sidene han har. Etter en tid får hun angst. Hun har blitt så redd for at hun ved et uhell skal komme til å skade ham hun bare er så glad i… 

Eller en har gjennomgått en operasjon som alle sa var så vellykket at en verken fikk mulighet til å sørge over tap av legemsdel eller tap av livsutfoldelse. 

Kanskje har en ikke våget å sørge over det som var vondt i barndomshjemmet eller en tapt barndom. 

Sterke seksuelle spenninger som en over lang tid ikke har fått utløsning for eller helt ut har kunne innrømme, kan også skape mye indre uro.

I enkelte familier og miljø er det et forholdsvis sterkt press i retning av å undertrykke enkelte følelser. Parolen er ”Du skal ikke føle!” eller ”Du skal føle det samme som vi føler.”

I noen familier er det bare far som har lov til å være sint. Og det er bare mor som har lov til å være lei seg. Og det er bare lillesøster som har lov til å være syk. De andre må fine sin egen nisje der de hindrer noen følelser og får slippe fram andre. ”Gå på rommet ditt til du blir blid igjen”, har mange barn fått høre. Eller enda verre: ”Dersom du er sint, kan ikke mor være glad i deg.” Barnesangen: ”Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn” er også godt egnet til å holde følelser på avstand.

Jo, det er mye som kan gjøre det fristende å undertrykke følelser slik at de etter hvert blir oppbevart under press. Og angst kan nettopp være en reaksjon på at undertrykte og ”uakseptable” følelser er i ferd med å presse seg fram.

Moralsk angst opplever vi dersom vi lever i strid med våre innerste verdier og har prøvd å bringe samvittigheten vår til taushet. Det kan være at samvittigheten vår kan være for følsom og at dette kan medføre problemer. Det er sant. Men det er like sant at det kan bli et problem dersom vi forsøker å overdøve eller fortrenge samvittigheten. Gjør vi dette siste, kan resultatet bli angst. 

Det kan også skape angst når vi lenge har arbeidet for å få en flott ”fasade” og trues av alt rotet og søppelet som fyller ”bakgården”. Det er alltid en spenning mellom det vi er og det vi gjerne vil være. Og jo mer vi har distansert oss fra det vi egentlig er, jo mer utsetter vi oss for angst.

Langvarig stress kan også gi en angstreaksjon. Stresset kan skyldes en krevende situasjon i familien, overbelastning i jobben eller andre ting. 

Snakk om angst svekker angst

Kjernesaken her er at du står i en spenning, som ikke løser seg, over tid. Da kan det være godt å få snakke om det! At noen kan hjelpe en til å vedkjenne seg de følelsene som presser på, leve med spenningen mellom det en er og det en gjerne vil være, og kunne balansere mellom det å være et selvstendig menneske og det å være avhengig av andre. 

Den som søker hjelp i slike situasjoner vet som regel ikke selv hva det er som skaper angst. Da kan det være nyttig å begynne å snakke om livssituasjonen generelt. Kanskje er det også nyttig å ta med hovedtrekkene i livshistorien. Etter hvert vil antakelig spenningene komme klarer og klarer fram. 

Det er ikke noe mål å få bort enhver spenning mellom det vi er og våre idealer. Da slutter vi å vokse. Men vi trenger gjerne å justere noen urealistiske idealer og påtvungne bilder av hvordan vi skal være? 

Ulike angstlidelser

Det er mange ulike årsaker til angst. Erfaringer tidligere i livet, kan ha gjort oss sårbare og ført til at vi har en del angst med oss i bagasjen. 

Ellers ser det ut til at det finnes en viss genetisk disposisjon for angst. Det betyr slett ikke at dersom mor eller far hadde angst, så må barnet også få det. Men under gitt omstendigheter kan en medfødt sårbarhet føre til at en kan bli mer engstelig enn andre.

Angst kan også overføres psykisk. Dersom mor er engstelig, kan det lille barnet ubevisst merke det og ta inn i seg noe av angsten selv om ikke mor har en åpenlys engstelig atferd. Et barn som har engstelige rollemodeller, kan lære at både det ene og det andre er farlig, eller at livet generelt er farlig slik at en alltid må være forsiktig. 

Sterke opplevelser i fortiden kan være av betydning. En som ble fryktelig redd da han ble innelåst en gang i barneårene, kan ha overført denne angsten til andre, lignende situasjoner. 

Noen ulike angstlidelser kan være panikklidelsen, generalisert angst, fobier, agoraforbi, sosial angst, posttraumatisk stresslidelse, tvangslidelser.

Hjelp mot angsten

I dag er det mange ulike terapier og teknikker som gir god hjelp. Vi nevner noen av dem for å gi en viss ide. Det betyr ikke at enhver skal bruke dem, men enhver skal vite at det er mye angst en kan gjøre mye mindre med god hjelp.

Når angst skal kureres, vil den ofte bli provosert først. Og det er ubehagelig. I den fasen trenger man gode venner som står med og støtter en til ikke å trekke seg. Den rollen kan enhver av oss innta: Å være dette ryggstø av støtte for en som trenger litt ekstra hjelp til ikke å trekke seg unna veien til mindre angst.

Hovedregelen er at hver gang vi unngår eller flykter fra det vi er redd for, blir vi enda reddere. Og at det å eksponere seg for den eller bli konfrontert med den, virker positivt. Våger en å møte det en er redd for, dempes angsten. Særlig fruktbart er dette dersom en kan ha en viss kontroll og gå gradvis, men målrettet fram. 

Det er også like nyttig å arbeide med tankene. Det er dette som kalles kognitiv terapi. Det er nemlig ikke bare det vi opplever som skaper angst. Det er like mye, eller kanskje enda mer, den tolkningen vi gir det. Lærer vi å tolke ting annerledes, vil angsten avta eller forsvinne.

Angsten setter kroppen i alarmberedskap. Den blir klar til å flykte eller kjempe. Musklene blir anspente, og pusten blir ofte rask og overfladisk. Men det er ikke bare angsten som påvirker musklene og pusten. Pusten og musklene kan også påvirke angsten. Det å lære seg noen avslapningsteknikker og pusteøvelser, kan være en god hjelp for at kroppen ikke så lett settes i alarmberedskap og gir en følelse av angst. 

Medikamenter er noen ganger også nødvendig hjelp. Problemet med dem er at de ikke angriper selve problemet, men bare demper ned symptomene. Men noen ganger må en få dempet symptomene for i det hele tatt å kunne ta tak i situasjonen – eller leve med den. 

Uansett: Vi kan hjelpe hverandre til å holde fokus på det livsrommet vi faktisk har, og ikke la blikket lenkes til de rom av livet som av ulike grunner virker trange eller låst for oss. Vi kan hjelpe hverandre til å prøve å leve maksimalt og utnytte de muligheter vi ser for å få et mest mulig meningsfylt liv. At vi – sammen – nekter å la de engstelige følelsene lamme noen av oss mer enn nødvendig.

Mer om Depresjon. Del 1 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere liker dette: