Å finne ut av følelser. Del 2 av 2.

Forsvarssystemer

Ofte bruker vi betegnelsen ”forsvarssystemer” når vi snakker om et mer omfattende forsvar mot å slippe fram følelser vi holder på avstand. I hverdagen gjør vi alle, til en viss grad, bruk av disse forsvarssystemene. Det behøver ikke å ha skadelige virkninger Men bruker vi dem i for stor grad, er det noe som er galt:

  1. Fortrengning. Da skyver vi følelsene ned i det underbevisste, i den grad at vi selv ikke har den svakeste anelse om at de har oppstått og at vi fremdeles har dem.
  2. Projeksjon. De følelsene vi ikke vil innrømme at vi selv har, plasserer vi på andre. I stedet for å innrømme at jeg er sint og ønsker å såre andre, beskylder jeg andre for å være sinte og ønske å skade meg. Noen ganger kan det skje at vi plasserer andres følelser på oss selv: En som ber sine foreldre eller ektefelle om tilgivelse ved å si f.eks: ”Jeg er lei meg fordi jeg ikke makter å være mot deg slik jeg skulle,” kan innerst inne føle ”Det er de som ikke er mot meg slik de skulle!”
  3. Rasjonalisering. På tross av at det er følelsene som styrer det vi sier og gjør, gir vi en god fornuftsmessig forklaring på det. Vi kan ikke like Hanssen. Men i stedet for å si at vi ikke ønsker å snakke med ham, unnskylder vi oss med at vi må rekke bussen.
  4. Forskyvning. En som egentlig er blitt sint på sjefen, tør kanskje ikke å kjenne at han er sint på sjefen. Han blir sint på kona i stedet! Kona hevner seg med å bli sint på sønnen. Sønnen hevner seg ved å sparke katta…
  5. Overkompensering. Vi tror selv at vi har, og viser andre, de motsatte følelsene av de vi virkelig har. Seksuelle følelser kan gjemmes under snerpethet. Sinne kan skjules bak oppofrende kjærlighet. Maktsyke kan skjules bak fromhet.
  6. En merkelig gjentakelse. En skulle tro at mennesker som har opplevd noe vondt, ikke oppsøker det vonde igjen. Ikke desto mindre er det nettopp det vi ofte gjør. Som voksne har vi en tendens til å søke situasjoner der vi på nytt opplever gamle, vonde følelser. Det er gjerne de følelsene som har vært så vonde at vi ikke helt har sluppet dem inn på oss. Dersom vi får hjelp til å komme i kontakt med de opprinnelige følelsene, vil vi etter all sannsynlighet miste behovet for disse gjentakelsene.

Når følelser ikke blir tatt imot

Det er viktig at følelser blir tatt imot! Om ikke kan det få noen av disse konsekvensene:

  1. Angst for å bli forlatt. Dersom ikke følelsene våre blir tatt imot, føler vi ikke at resten av oss blir tatt imot heller. Det føles som om vi lever under en trussel om å bli forlatt. Det får oss til å føle oss krenket og rasende. Det oppleves som avvisning.
  2. Tap av følelser. Vi får dårlig kontakt med våre ekte følelser. Fordi følelsen av å ikke være akseptert får oss til i overdreven grad å tilpasse oss andre menneskers forventninger for kanskje å kunne bli akseptert. Evnen til å føle hva vi selv ønsker og vil, blir borte. Vi må i stedet føle oss fram til hva andre ønsker og vil. Evnen til innføling i andre mennesker blir da enten mangelfull eller meget velutviklet.
  3. Perfeksjonistiske eller depressive trekk. Man kjemper for å bli bra nok. Eller man gir opp.
  4. Seksuelle forstyrrelser. Vanskelig å tilfredsstille. Manglende lyst. Usikker kjønnsidentitet.
  5. Utilstrekkelig opplevelsesevne. Vi ser verden gjennom enten-eller-briller. Det gjelder både vår egen og andres virkelighet.
  6. Manglende geografisk bevissthet. Barndommen blir grå og livløs. Kan nesten ikke huske den.
  7. Angst for oppløsing. En angst for at jeg splittes eller oppløses.
  8. Raseri som ikke står i forhold til årsaken. Har karakter av hevn og er ofte en reaksjon på en krenkelse. Har et særpreg ved at den sender ut to signaler: ”Gå vekk, jeg hater deg!” og ”Kom nærmere, jeg har bruk for deg!”
  9. Ikke avbalansert forhold mellom nærhet og distanse. Har vanskelig for å slippe andre nær. Selv kan vi derimot ha lett for å gå nær/binde oss til et annet menneske. Kan utøve sterk kontroll. Pendler mellom avvisning og klamring.
  10. Kan mangle konsentrasjon. Har svingende selvfølelse og blir derfor lett offer for avledning.
  11. Uklare behov. Især de med perfeksjonistiske trekk har vanskelig for å meddele behov, be om hjelp og motta denne hjelp i redsel for at de smertefulle erfaringene fra barndommen skal gjenta seg. På den annen side kan en ofte har skyhøye forventninger til andre.

Hvordan skal vi snakke om følelser? 

Meninger er noe helt annet enn følelser. Vi kan være uenige om meninger. Følelser må vi bare godta.

Det er ikke likegyldig hvordan vi snakker når vi skal uttrykke følelser. Vi uttrykker følelser når vi bruker setninger som begynner med ordene ”Jeg er” etterfulgt av et adjektiv: ”Jeg er redd når…”, ”Jeg er sint på…”, ”Jeg er gald for…”

Eller vi kan bruke ordene ”Jeg føler” etterfulgt av et subjektiv: ”Jeg føler ensomhet”, ”Jeg føler frykt og uro”.

Eller vi kan beskrive det som skjer i kroppen vår: ”Jeg kjenner uro”, ”Jeg spenner muskler”, ”Jeg har mageknip”, ”Det presser på i hodet”.

Bruker vi derimot uttrykket ”Jeg føler at…”, er det grunn til å være på vakt. Da kan det nemlig hende vi uttrykker en mening som om den skulle være en følelse. Kanskje fordi følelser ikke så lett kan motsies?!

Det kan være fristende å si: ”Jeg føler at vi skal gjøre det på denne måten” i stedet for å si ”Jeg mener at vi skal gjøre det på denne måten”. Når vi er i ferd med å tape en diskusjon, kan vi prøve å berge oss i land ved å si: ”Men jeg føler at…”

Det er slitsomt å diskutere med mennesker som sjelden mener noe, men som stadig føler noe. Det er så vondt å motsi dem.

— — —

Altså, følelser er en del av oss. De er en livsviktig ressurs! Vi finner dem langs hele livshistorien vår. Gjennom gode samtaler kan vi kartlegge og få bedre kontakt med følelsene våre. Eller vi får endelig riktig følelse koblet til opplevelser vi har erfart. Slik at de ikke ubevisst og ubearbeidet preger oss. 

Mer om Vi og foreldrene våre. Del 1 av 2. Enjoy!

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).

%d bloggere like this: