Vi og foreldrene våre. Del 1 av 2.

Når vi begynner å ta opp forholdet til foreldrene våre, arbeider vi i høyeste grad både med livshistorie og følelser.

Mor og far har jammen gjort en innsats! Svangerskap. Fødsel. Bleier. Nattevåk. Klær. Mat. Lært oss masse. Kjørt oss hit og dit. De mistet rett og slett en stor del av friheten sin den dagen vi ble født. 

Likevel var de ikke fullkomne. De kan ha vært urettferdige mot oss, såret og skuffet oss, og de kan ha gitt oss en del ballast som vi kanskje var lykkeligere uten. De kan ha gitt oss mange vonde følelser og sår som vi har trengt lang tid på å bearbeide. Selv de beste foreldre kan gjøre mange feil. De var jo selv oppdratt av feilbarlige foreldre.

For noen vil det vi har sagt nå, føles truende. Vi har nemlig en sterk trang til å forsvare foreldrene våre og gjør barndommen vår enda lykkeligere enn den i virkeligheten var. Å kritisere foreldrene våre kan føles som å skite i eget reir…

De aller fleste foreldre er glade i barna sine og gjør så godt de kan. Likevel er det mye som kan ha gjort vondt. Det merkelige er at vi kan ha vært så hensynsfulle mot foreldrene våre at vi har latt være å føle hvor vondt det var. Vi la lokk over både sinne, sårethet, skuffelser og savn. Lenge gikk det bra, men så en dag begynte følelsene å boble der under lokket… Da er tiden inn for å gjøre noe! Vi må gjør et sorteringsarbeid i forhold til foreldrene våre og barndommen.

Viktige grunnbehov og foreldrene våre

Foreldrene våre er de aller viktigste personene i livet vårt. Makter de i rimelig grad å tilfredsstille de viktigste grunnbehovene våre, er sjansen stor for at vi vokser opp som trygge mennesker som tåler noen påkjenninger. Da kan vi flytte hjemmefra med ”full tank”. Makter de det ikke, er tanken vår tom eller halvtom. Da kan det hende at vi i voksen alder må bruke mye energi på å tilfredsstille de behovene vi ikke fikk dekket som barn og bli trygge på oss selv.

Kjærlighet

Det er ikke lett å beskrive kjærlighet, men det gjelder omsorg, støtte, fysisk kontakt, trygg øyekontakt og konsentrert oppmerksomhet. Og at kjærligheten er ubetinget. Barn som bare tror at foreldrene er glade i dem når de er flinke på skolen eller hjelper til hjemme, har det ikke godt. Det er bare når vi har fått nok ubetinget kjærlighet at vi kan føle oss trygge. Særlig det første leveåret er viktig når det gjelder å utvikle en stabil trygghet og tillit.

Trygg tilknytning 

Vi utforsker mer og mer av livet, men vi trenger alle et sted der vi vet vi er velkommen til å ”tanke opp”. Der det har vært gode muligheter for å fylle opp tanken, blir en etter hvert selvstendig slik at en følelsesmessig kan forlate far og mor og stifte ny familie. En som ikke har fått full tank, er derimot verre stilt. Han/hun kan se selvstendige ut, men de har ofte et savn eller en lengsel i seg. De søker nærhet samtidig som de er redde for nærhet og orker ikke nærhet. Nærheten truer friheten, friheten truer nærheten. Det blir et ustabilt forhold til både venner, kjæreste og ektefelle.

Støtte til løsrivelsen

Barn har behov for foreldre som ”er der” når de trenger dem. De skal gripe inn når barnet gjør noe farlig som kan skade det. De må også være der når barnet er redd eller trenger følelsesmessig støtte av andre grunner. På den andre siden må barnet også få lov til å gjøre ting selv, utforske verden og flytte grenser. Det har behov for foreldre som både aksepterer at barnet løsriver seg og oppmuntrer det til selvstendighet. Begge deler er like nødvendig. Engstelige (overbeskyttende) eller autoritære foreldre kan binde barnet til seg slik at det ikke tør løsrive seg. Foreldre som ”ikke bryr seg” gir ikke barna den tryggheten de trenger for å gå løs på utfordringer, prøve noe nytt og løsrive seg.

Elske og hate

De menneskene vi er mest glad i og mest avhengig av, vil vi også ha sterk aggresjon mot. For de fleste av oss kan det være skremmende å oppleve. Det føles som om aggresjonen vår kan føre til at vi blir forlatt av dem vi er glad i. Eller at aggresjonen vår kan ødelegge dem – og det er jo en annen måte å miste dem på. Først når vi har fått erfare at det ikke er farlig å være sint på dem vi er glad i, blir vi trygge. De forlater oss ikke. Og de går ikke i stykker. De er glad i oss likevel. De aksepterer sinnet vårt! Men de kan likevel sette grenser for våre sinte ord og aggressive handlinger. Et barn som skal frigjøre seg, må ha et solid grunnlag å sparke fra mot. Lykkelige er de som får oppleve at det går an å være både ordentlig sint på og ordentlig glad i foreldrene sine – uten at det oppleves som unaturlig eller farlig.

Å bli sett

Dersom vi ikke ”blir sett”, har vi det vondt. Vi har behov for å bli sett både når det gjelder utseende, tanker, meninger, følelser og personlighet. Det er ikke godt å ”bli tatt som en selvfølge”. Blir vi ikke sett på en positiv måte, vil vi ofte sørge for at vi får negativ oppmerksomhet. Da kan vi bli aggressive, utagerende eller syke. Da kan vi trekke oss unna og unngå kontakt – mens vi innerst inne håper at noen kommer etter og ser oss.

Hva er god kjærlighet?

Alle har vi et behov for å føle at vi er elsket. Dessverre er det ikke selvsagt at vi opplever dette. Og ikke alle former for kjærlighet er like godt egnet til å gi en slik opplevelse. 

Den betingede kjærligheten sier: ”Jeg elsker deg hvis…” Denne kan skape stor usikkerhet.

Den begrunnede kjærligheten sier: ”Jeg elsker deg fordi…” Denne gir litt mer trygghet, men kan også skape press på å prestere.

Den ubetingede kjærligheten sier: ”Jeg elsker deg, uansett!” Det er denne kjærligheten Gud møter oss med.

Mer om Vi og foreldrene våre. Del 2 av 2.

— //—

Kilde (og mer lesestoff for deg som vil gjøre dypdykket): «Livshistorie og følelser«, av G. Elstad (Lunde 2000); «Samliv og samspill«, av G. Elstad (Lunde 2001); «Når livet gjør vondt«, av G. Elstad (Lunde 2002). «Kjærlighetens fem språk«, av G. Chapman (Lunde 1998).