Jeg elsker alt som skjer i og mellom mennesker. Og jeg er nok over snittet opptatt av at ekte endring ikke skjer gjennom tvang eller overfladiske justeringer, men gjennom menneskelig vekst. Derfor leiter jeg stadig etter nye innsteg og gode verktøy til hvordan vi kan gjøre det trygt å stå i endring. Et av verktøyene er rammeverket Immunity to Change ( ITC), utviklet av Robert Kegan og Lisa Laskow Lahey ved Harvard.

Kort fortalt så flytter en blikket fra «hva» vi gjør, til «hvordan» vi tenker om det vi gjør. Og det kan hjelpe oss.

Hvorfor står vi fast?

Mange av oss har opplevd det: Gode intensjoner som aldri blir til ny praksis. Kegan og Lahey utfordrer den klassiske antakelsen om at dette skyldes latskap eller manglende viljestyrke. Arbeidet deres, som bygger på tiår med forskning på voksenutvikling, viser at menneskelig vekst er en livslang prosess for å håndtere økende kompleksitet.

De skiller mellom to typer utfordringer:

• Tekniske utfordringer: Handler om å tilegne seg ny kompetanse eller endre en prosess.
• Adaptive utfordringer: Krever at vi endrer selve måten vi forstår verden og oss selv på.

Det er her endringsimmuniteten ofte oppstår – når vi prøver å løse adaptive utfordringer med tekniske verktøy.

Slik fungerer «immunsystemet» vårt

ITC-metoden hjelper oss med å kartlegge vårt eget «immunsystem» gjennom en prosess som vi kan få bra begrep om ved hjelp av fire spørsmål:

1. Forpliktende mål: Hva er det vi faktisk ønsker å få til?
2. Motstridende atferd: Hva gjør vi i dag som ironisk nok motvirker målene våre?
3. Skjulte motforpliktingar: Dette er kjernen. Hvilken frykt eller «bevis» på suksess beskytter vi, som gjør at vi må opprettholde den motstridende atferden? Dette er sjeldent sabotasje, men en logisk selvbeskyttelsesmekanisme.
4. Begrensende antakelser: Hvilke «sannheter» om oss selv styrer disse motforpliktingene?

Ved å avdekke disse antakelsene, kan vi slutte å bli styrt av dem, og heller begynne å utfordre dem gjennom kontrollerte eksperimenter.

Er det verdt innsatsen?

Å jobbe med endringsimmunitet er ikke en «quick fix». Det krever både tid og en villighet til å stå i ubehaget som oppstår når dype identitetsstrukturer blir utfordret.

Men gevinsten er stor:

• Psykologisk trygghet: Vi legitimerer motstand som en logisk respons, noe som er fundamentalt for all endring.
• Interne kapasitetsbygging: Ved, til eksempel, å sertifisere egne veiledere bygger vi endringskraften inn i egen kultur, fremfor å leie den inn eksternt. Dette er en moden tilnærming til endringsledelse, tenker jeg; for ofte henter vi inn ressurser «utenfra» istedet for å utvinne «gullet i eget hus».
• Robusthet: Vi skaper en organisasjonskultur som ikke bare tåler endring, men som bruker den som en kilde til læring.

For meg handler dette om å gjøre det trygt å stå i endring. Det er vel gjerne dette som skiller vellykkede transformasjoner fra prosjekter som kun rører ved overflaten. Eller som ikke tar høyde for at endring ofte kan være en ganske rystende opplevelse for den enkelte.