I hverdagen, enten vi leder et team eller utvikler en forretningsstrategi, blir vi ofte blendet av toppmålet. Vi snakker om «hvor vi skal», men glemmer at selve veien opp er der mesteparten av jobben gjøres.

Valg av mål – ærlig og realistisk på hva vi kan få til

For å illustrere dette, bruker jeg gjerne metaforen om å gå til fjells: Skal vi til Ulriken eller Fløyen? Dette er to kjente fjell rundt hjembyen min, Bergen, på vestkysten av Norge. Ulriken er det høyeste av dem.

Altså: Hvor høyt sikter vi egentlig?

Dette handler om å definere et felles målbilde som er både ambisiøst nok til å motivere, men realistisk nok til at vi kan legge en plan. Og ærlig: Folka skal vite hva vi faktisk inviterer dem med på…

Valget av rute – metode er retning

Når målet er satt, kommer det kritiske spørsmålet om metode: Skal vi ta «Tippetue» eller skal vi ta banen opp? «Tippetue» i Bergen betyr at vi går opp selv, sving etter sving. Banen betyr at vi tas raskt opp, i en rød eller blå vogn, som andre driver fram…

Mange organisasjoner feiler fordi de velger banen (snarveien) – en løsning andre driver fram – når de egentlig trenger læringen ved å gå Tippetue. Banen tar deg raskt til toppen, men du går glipp svetten og samtalene som oppstår i motbakkene. Skal vi bygge en robust kultur eller en varig endring, er det ofte Tippetue som er den rette veien. Slik tenker jeg.

Når vi har valgt rute, så står vi ved den.

Det er ingenting som dreper fremdrift raskere enn tvil midt i svingen. Selv om noen i «sving fire» får kalde føtter og ønsker at vi hadde valgt banen likevel, skal vi ikke snu. Da er vår oppgave som ledere å minne om hvorfor vi valgte stien. Vi må skape trygghet i beslutningen, selv når det brenner i lårene.

Vern om gruppa

Underveis mot målet vil dynamikken naturlig utfordre oss. Noen vil mene at de kan gå raskere frem – de har allerede «sett toppen» og vil løpe i forveien. Andre vil helst stå en stund til ved «sving sju» for å puste, diskutere eller bare utsette neste etappe.

Dette er ikke et problem som skal løses med pisk, men med klokskap. Som ledere må vi se til at gruppen holder seg samlet. En leder som kommer alene til toppen, har åpenbart mislyktes. En leder som kommer til toppen med hele teamet, har skapt resultater.

Vi må tilpasse tempoet: utfordre de raskeste til å støtte de som trenger mer tid, og hjelpe de som nøler med å finne motivasjonen til å ta neste steg.

Evaluering: Hva lærte vi?

Når vi endelig står på toppen, har vi to oppgaver. Den første er å nyte utsikten – å anerkjenne hva vi faktisk oppnådde. Den andre er å evaluere turen.

Var Tippetue riktig valg? Kanskje det var for krevende, eller kanskje vi oppdaget at vi hadde krefter til å gå enda lengre, ja til Ulriken? Evalueringen er ikke en dom over turen, men et grunnlag for neste.

Kanskje vi tar banen neste gang fordi effektivitet krever det? Eller kanskje vi velger Tippetue igjen, fordi vi lærte at det var nettopp den motbakken som sveiste oss sammen som team? Det kan også være at vi sikter høyere – mot Ulriken.

Veien er målet

I Dreieskiva jobber vi med nettopp dette: Balansen mellom det felles målbildet og den menneskelige faktoren i bakkene.

Å lede er ikke å peke på toppen; det er å velge ruten, tørre å stå i valget når det butter, og sørge for at alle kommer frem – litt klokere, litt mer samspilte, og klare for neste fjelltopp.

Hvilken rute velger dere i deres neste prosjekt? Og er dere forberedt på å stå i det når noen i sving fire vil snu?