The Eye Of The Storm

Han var to år gammel. Dagene hans hadde vært vonde. Korridorene lange. Timene gikk så sykt sakte på sykehus. Og foreldrene hadde fått vite at dette barnet ble vel ikke mer enn 10 år gammel. Sykdommen – dødskreftene – ville ta livet fra det. 

Foreldrene hadde båret barnet timelang i korridormetre med mange dører uten noen åpning for livgivende svar. De kjente en annen vei. En åpnet dør. Til den levende Gud. Så de bar barnet ditt. Igjen. Sammen med noen gode kristne venner så salvet de barnet med olje, la hendene på det – og ba. Slik Jakob, lillebroren til Jesus, har lært oss å gjøre det, i Jakobs brev kapittel 5.

Barnet ble ikke fullstendig frisk den dagen. Men lever i dag. Er nå en voksen mann og far til fire fantastiske gutter og er et takknemlig Guds barn.

Jeg heter Roald, og har vokst opp med nyresvikt. De første åra av livet mitt var det mange sykehusopphold. Med både bursdager og operasjonsdager. Og alle dager sammen med min beste venn, Jesus. Han har fulgt meg hele tida. Jeg tvilte i grunn aldri på at han ville meg vel, selv om han ikke gjorde meg så frisk at jeg slapp å ha så mye sykehus i livet mitt.

Da jeg var 16 år gammel møtte jeg noen som sa de var kristne. De fortalte meg at Gud ikke kunne bruke meg fordi jeg var syk. Han kunne visst ikke «herliggjøres» i noe så heslig, liksom. Da ble jeg så sint at jeg begynte å lese mye i Bibelen. For jeg kjente ikke igjen min venn i deres vitnesbyrd. Jeg burde kanskje takke dem for triggeren til å lese så mye. For det gav meg veldig mye. Og satte mine «røtter» dypt i Gud.

Det var viktig for meg da jeg 18 år gammel ble trillet inn på operasjonsstua i gamle Rikshospitalet i Oslo. På benken ved siden av meg lå min far. Han ville låne meg ei av nyrene sine for at jeg skulle få leve lenger. Han strakte ut hånda si, så på meg og sa: «Dette går bra, Roald!»

Jo, det gjorde jo det. Men jeg hadde håpa at min venn ville sett verdien av å gripe inn med en deilig helbredelse der og da. Men nei, han tenkte visst ikke så mye på positiv omdømmebygging den dagen. Selv om jeg hadde lova ham at jeg ville vitne tydelig om det etter på, om han bare ville gjøre meg frisk og la meg gå fri operasjonen. Men nei. Ikke en lyd. Iallefall ikke som jeg fikk med meg før jeg sovna under narkose og våkna 7 timer seinere med et arr fra brystkassa og ned under beltestedet. Og vondt.

Livet var plutselig såpeglatt. Jeg ville så gjerne ha et godt ta om det. Styre det selv. Sikre meg. Hallo! Jeg var bare 18 år. Skulle vel ha begrunnet håp om langt liv da? Men framtida ble så glatt, og glapp liksom hver gang jeg forsøkte å holde om den. Sting for sting, pille for pille ble det klart for meg at jeg er ikke livets Herre.

Jeg lærte likevel to ting under to måneder i Oslo, i 1991. To ting som jeg ikke bytter bort for helbredelse i dag. Jeg lærte at Gud er Gud. Og at Gud er kjærlighet. Kan du få lære, ja leve i en daglig erfaring av det, ved hjelp av en nyretransplantasjon – da unner jeg deg virkelig en god gammaldags nyresvikt! 

Min venn er fortsatt med meg. Det har han vært alle dager. Alle slags dager. Og jeg vet at jeg kan be til ham om legedom – og at i hans sår så har jeg legedom, akkurat slik det står i Jes 53. Jeg tenker at jeg er på vei til møtes med mitt bønnesvar. På en eller annen dag så vil vi møtes – jeg og min venns bønnesvar. Kanskje i en av de lange korridorene og i en av de treige timene på et av landets sykehus. Kanskje i det jeg går fra tid og rom her til evig tid på en ny jord. Det er uansett et fullverdig bønnesvar, for meg. For jeg har ikke dårlig tid. Jeg er og jeg lever sammen med min venn. 

Han er Herren. Han er livets Herre. Han har drept døden og tømt dødskreftene for kraft, for meg. Ja, han har avvæpnet døden, min siste og styggstygge fiende. Han har tatt døden og bøyd den slik at den nå er redusert fra å være mitt lodd i livet, til å være en dør – en stygg dør – fra livet sammen med min venn her, til livet sammen med min venn der. 

INGENTING kan skille meg fra Guds kjærlighet til meg i Kristus Jesus (Rom 8). 

Jeg ber om legedom. Jeg ber om friske nyrer. Og noen dager, i tider da jeg får erfare et særlig gudsnærvær så stikker jeg faktisk hånden inn under genseren eller smyger fingra mellom knapper i skjorta – og kjenner etter. Viss arret er der. Så er jeg ennå er og avhengig av piller for livet. Viss ikke. Så er bønnesvaret kommet fram. Eller så er jeg framme. 

Gå med Gud. Da blir du såpeglatt for djevelen. Og håpløs å fange for døden.

%d bloggere like this: