Roald Kvam 2024

Som mennesker er kommunikasjon rett og slett livsviktig!

Likevel kan nettopp dette være fryktelig vanskelig for oss.

Hva er det som gjør kommunikasjon vanskelig, egentlig?

Den 1ste utfordringen er at selv om jeg vet hva jeg tenker og føler, så er det ikke sikkert jeg makter å sette de rette ordene på det. Budskapet jeg ønsker å sende blir faktisk litt forandret på veien fra hjernen til tungespissen…

Den 2dre utfordringen er at det jeg sier, tales inn i en sammenheng som er med på å tolke det jeg sier. 

Den 3dje utfordringen er at du ikke nødvendigvis hører det jeg sier, men du hører det du tror jeg sier. Har du lav selvfølelse, vil du ha en meget sterk tendens til å tolke det jeg sier som kritikk eller manglende respekt. Har du en dårlig dag, tar du alt i verste mening. 

Kort fortalt: Vi hører det vi vil høre… Vi har en tendens til å omforme det vi tar imot slik at det passer til det vi allerede tenker og tror.

For det 4de: Dersom vi samtaler under dårlig forbindelse eller det skjer mye i rommet der vi oppholder oss, er mulighetene for dårlig kommunikasjon enda større.

Ikke bare ord

Vi kommuniserer med hele oss. Det går ikke an å la være å kommunisere. Til og med taushet taler… Og dersom du bare reiser deg og går, kommuniserer du enda sterkere.

Stemmen (f.eks tonefallet og intensiteten) er med på å farge det ordene i seg selv formidler.

Øyekontakt kan si mye, for eksempel:

• La oss snakke sammen (innledning til samtale)
• Si noe du! 
• Jeg hører på deg… fortelle mer!
• Jeg liker det du sier, du fanger min oppmerksomhet, jeg er interessert i det du forteller.
• Jeg føler…
• Jeg reagerer…
• Jeg liker deg!

Ansiktet, særlig venstre side av ansiktet (faktisk!), uttrykker følelser som overraskelse, frykt, sinne, avsky, glede og sorg. 

Kroppsholdningen avslører om du ser på deg selv i en høyere status/posisjon enn den du snakker til. Da vil du virke mer avslappet, armer og bein vil være i asymmetrisk posisjon og du vil lene deg bakover. Viss du derimot opplever at du har en lavere status/posisjon, vil du kanskje være mer rigid, ha kroppen i en mer loddrett stilling, begge føttene på gulvet og armene nært inn til kroppen.

Kryssete armer eller ben eller det at en på ulike måter holder hendene foran ansiktet, markerer ofte det vi kaller en ”lukket posisjon” og kan være et signal om at en er reservert, lukket eller føler behov for beskyttelse.

Det er verdt å legge merke til om et lukket menneske åpner seg mer og mer under samtalen, eller om et i utgangspunktet åpent menneske begynner å lukke seg. Hva er det som får et menneske til å åpne seg eller lukke seg?

Berøring kan kommunisere noe godt, men ikke nødvendigvis. Det kan for noen forbindes med gode meldinger, for andre med noe negativt. Det er til eksempel helst sjefen som klapper sin medarbeider på skulderen – ikke medarbeideren som klapper sjefen… Mange vil derfor føle det nedverdigende å bli berørt, uten at de kanskje helt vet hvorfor. Positivt god berøring kan likevel kommunisere støtte, trøst og nærhet når den følges av respekt og ikke prakkes på noen mot deres vilje.

Avstand snakker også! Dersom to personer har en avstand til hverandre på under 0,5 m, er de i den intime sonen. Ingen trives med en slik nærhet dersom de ikke er kjærester eller i nær familie. Tenk bare på hva som skjer når vi stues mange sammen i en heis… Vi opphever som regel den altfor tette nærheten ved å markere avstand ved å la være å se på hverandre, snu seg i ulike retninger og lignende. Venner og bekjente vi samtaler med, har vi gjerne i den personlige sonen, fra 0,5 m til 1,25 m. Den sosiale sonen går fra 1,25 m til 3,5 m. Det er ofte avstanden når vi snakker med sjefen, ansatte i et firma og forretningsforbindelser. Den offentlige sonen strekker seg fra 3,5 m til 7,5 m. Denne er kun naturlig i svært formelle sammenhenger.

Vi er vare for avstander. Kommer noen oss for nær, rygger vi tilbake. Det er også kommunikasjon. Bryter vi inn i en annens ”sone”, kommuniserer vi også. 

Atferd har også noe å si. For eksempel når vi kommer for sent til en avtale = ”Jeg synes dette er uviktig”, ”Jeg er, og det jeg gjør, er viktigere enn deg og det du gjør”, ”Jeg er ikke noe særlig ivrig”, ”Dere skal vite at jeg ikke lar meg styre av dere”, ”Jeg er fri og uavhengig”. Eller når vi setter oss bakerst = ”Jeg er utrygg”, ”Jeg vil være ydmyk”, ”Jeg ønsker å være mer tilskuer enn deltaker”, ”Jeg føler meg ikke hjemme her”, ”Jeg er ikke viktig”. De fleste lærere har oppdaget at det er ikke tilfeldig hvor elevene plasserer seg i klasserommet… Når vi snakker i mobilen i 15 minutter mens vi har gjester i huset… En sykemelding kan fortelle at ”Jeg har en konflikt jeg ikke får tatt opp på annen måte”, ”Jeg føler at dere ikke synes jeg duger”.

Det er lett å lyve med munnen. Det er ikke lett å få kroppen til å lyve.

Selvsagt kan vi bli gode skuespillere, men det er vanskelig å få kroppen til å la være å kommunisere hvordan vi egentlig har det…

Men selv om kroppen sier en god del, er det likevel ingen grunn til å tro at vi kan lese hverandre som en åpen bok. Dersom vi tolker ett enkelt kroppsspråk, er det stort sjanse for at vi bommer.

Vi trenger ord! Og vi trenger «å bo i orda våre» når vi skal skrive vår egen historie…

Om å bruke ord

Når vi opplever konflikter eller har vonde følelser i forhold til andre, kan vi reagere på forskjellige måter:

1. Vi later som ingenting og bærer de vonde følelsene inne i oss.
2. Vi angriper eller anklager den andre. Vi kan f.eks beskylde den andre for å være dum, lite åndelig, lite gjennomtenkt. Vi kan prøve å skape vonde følelser i den andre, f.eks at følelse av at de ikke strekker til, eller skyldfølelse.
3. Vi kan ”lufte ut”/”søke råd” hos en tredje part ved å baktale den vi har vonde følelser mot, og prøve å få andre på vårt parti. 
4. Vi kan si ifra om hva vi selv mener og føler, men uten å angripe eller anklage eller skape vonde følelser i den andre.

Her har vi en felles oppgave og utfordring, tenker jeg. At vi gir hverandre hjelp til å lære hvordan vi kan:

1. Si ifra om hva vi selv mener og føler uten at det skjer i form av anklager eller angrep mot andre. 
2. Tillate andre å fortelle oss hva de mener og føler uten at vi selv føler oss anklaget eller angrepet, reagerer med sinne, går i forsvar, blir martyrer, begynner å bygge partier mot hverandre eller lignende.

Med andre ord: Vi kan hjelpe hverandre til å være ærlige – slik at vi skriver vår historie, og ikke en oppdiktet historie.

Det er sunt å snakke sant. Dersom vi ikke kan si det vi mener og føler, eller dersom vi ikke får lov til å ta opp konflikter, har vi det vondt. 

Kommunikasjonsnivåer

Dersom jeg skal være helt åpen og ærlig, blir jeg sårbar. Og skal jeg gjøre meg sårbar, må jeg være rimelig trygg på at ingen benytter sjansen til å såre meg. Der tryggheten mangler, vil jeg velge å kommunisere slik at jeg i minst mulig grad åpner meg. Hvis vi er trygge, kommuniserer vi altså mer direkte. Men, og det er litt rart, det motsatte er også sant: Dersom vi kommuniserer mer direkte og til en viss grad gjør oss selv sårbare, vil vi også etter hvert bli tryggere.

Vi kan kommunisere på ulike nivåer. Noen mener det er 5 slike. Vi starter gjerne med det mest overfladiske, der vi ikke røper noe om oss selv. Men får heller ikke noe særlig nærhet til dem vi snakker med. Så går vi etter hvert over til de nivåene der vi trener opp vår egen trygghet og har mulighet for å utvikle vennskap og fellesskap.

1. Klisjenivået – Kjente formuleringer og ritualer.
2. Begivenheter og andre mennesker
3. Egne meninger
4. Egen følelser (PS: Når vi forteller om sterke følelser vi har hatt en gang i fortiden, kommuniserer vi IKKE på et dypt plan. Den dypere kommunikasjonen skjer bare når vi forteller hva vi føler her og nå.)
5. Å vise følelser

NB! Det er ikke noe poeng alltid å snakke dypt. Det er slitsomt. Vi trenger den overfladiske praten for å kunne slappe av og ha det hyggelig sammen. Umodne og ensomme mennesker har ofte vanskelig for å henge med i den overfladiske, sosiale praten. De føler seg tryggere når de kan snakke seriøst og dypt – og det ikke er for mange som er med i samtalen.

Vær tydelig

Nå skal vi inn på en del ting som kan virke ganske enkelt. Men de er nyttige øvelser i kommunikasjon. Og når vi tar dem i bruk, skjer det også noe positivt med selvbildet vårt…

Si ”Jeg”. Når vi snakker om oss selv, skal vi bruke ordet ”jeg”, ikke ”en”, ”man” og ”du”. Det er ikke ydmykt å unngå ordet ”jeg”. Det er heller et tegn på at vi bevisst eller ubevisst prøver å gjemme oss. 

Det er to grunner til at vi skal bruke ordet ”jeg”:

1. Ordet hjelper oss til å ta ansvar for det vi mener, føler og gjør. Jo mer vi våger å stå fram, jo mer styrkes den sunne selvtilliten.
2. Ordet hjelper oss til å komme i kontakt med følelsene våre. Det gjør vondt å innrømme at ”jeg stjal på supermarkedet”. Det gjør ikke så vondt å si: ”Du vet, du tar jo med deg litt når du har sjansen.”

Slutt å si ”Jeg har ikke fått tid”. Si heller: ”Jeg har ikke tatt meg tid”, eller: ”Jeg har ikke prioritert”. Vi er selv herrer over tiden. Skjebnen eller andre mennesker skal ikke bestemme hvordan vi vil bruke den. Vi lærer mye om oss selv når vi slutter å bruke orden ”Jeg har ikke fått tid” som en unnskyldning. 

Se opp for ordet ”men”. Det lille ordet ”men” er et farlig ord. Det har en klar tendens til å annullere det vi nettopp har sagt. Mange bruker ordene ”ja, men…” som en hyggeligere måte å si ”nei” på. Jo mer flere ganger vi bruker slike ord for å unngå å si klart ifra hvor vi står, jo mer undergraver vi vår egen selvfølelse.

Vær tydelig uten å såre

Snakk ikke om andre. Snakk til dem! Snakker vi stadig om mennesker vi har en konflikt med i stedet for å snakke til dem, blir vi stadig styrket i troen på at vi selv har rett, og at de andre tar feil. Vi blir mer og mer blinde for det positive ved dem vi er i konflikt med. Vi løper stor risiko for å skape og sette ut rykter. Og dras inn i en farlig forsterkende effekt.

Det enkle er ofte det beste – så snakk rett fram. Følelser og meninger skal ikke luftes slik at noen har grunn til å føle seg såret. Vi kan fint snakke rett fram om våre egne tanker og følelser (jeg-utsagn) uten å antyde at det er noe galt med andres tanker og følelser (du-utsagn). Bare når vi sier fra om det vi ikke liker, gir vi andre en sjanse til å endre atferd. Ingen kan gjette hva vi forventer av dem. 

Gjensidig respekt. Vi er ofte ganske flinke til å uttrykke det vi selv mener og føler, samtidig som vi har liten evne til å innrømme andre retten til det samme. 

Si fra om det positive. Vi sier som regel ifra når noe er galt. Alt det positive tar vi liksom som en selvfølge. Men vi vet ikke mer enn vi får se og høre. Så si fra om det fine. Og vis det! Ja, grip noen på fersk gjerning i å gjøre noe godt, hver dag.

Rapporter dine egne tanker og følelser, ikke andre sine. Du har ikke rett til å påstå at andre tenker, føler, ønsker og vil noe før de selv har sagt det er slik. Men du har lov å spørre… Og dersom det er veldig stort misforhold mellom ord og atferd, kan du si: ”Jeg synes det er vanskelig å tro det du sier når du…” 

Tilgi helt. Et par småord kan røpe at vi ikke har tilgitt helt: ”Alltid” og ”Aldri”. For det første er det neppe sant at en person ”alltid” eller ”aldri”… For det andre røper slike ord at vi bruker fortiden mot den andre. 

Unngå dobbeltkommunikasjon! Det vil si at det kommer to utsagn som egentlig er uforenelige. Det kan også være å si noe med ord, mens kroppen, stemmen eller ansiktsuttrykket sier noe annet:

 ”Selvsagt kan du gå ut i kveld”, sier vi, men vi sier det med et sukk, stemmen er livløs og vi ser oppgitt ut. Hva mener vi egentlig da? Dobbeltkommunikasjon er slitsomt. Den kan skape betydelige psykiske problemer dersom den får lov å dominere kommunikasjonsformen, f.eks i en familie.

Kommunikasjon og utrygghet

1. Vi gjør oss selv små: Dersom jeg er liten og usynlig, vil ingen legge merke til meg og angripe.
2. Vi gjør oss selv store: Bare når jeg er større enn deg, kan du respektere meg.
3. Vi blir aggressive og kritiske: Angrep er beste forsvar. Føler jeg meg svak, må jeg i alle fall se sterk ut.
4. Vi blir overfornuftige: Det er svakt å vise følelser. Andre må i alle fall ikke se at vi har dem. Følelser skaper bare trøbbel.
5. Vi spiller klovn: En må være morsom for å bli godtatt. Humor vender oppmerksomheten bort fra det som er følsomt i livet mitt.
6. Vi blir fredsmeglere: Er du sint på meg, kan du ikke samtidig være glad i meg.

Om du vil arbeide mer med den vanskelige kommunikasjonen, og brutalt ærlig bli kjent med din egen stil og mønstre, kan det være godt å ha med en sparringspartner og støtte.

Sjekk gjerne ut http://www.dreieskiva.com for kurs og coaching.

Jeg vet noe om hva det vil si å møte seg selv «i alle dører», hilse på og bli kjent. På ekte! Det kan være flaut å ta et oppgjør med sin egen stil og nærmest automatiserte forhastede slutninger – også kalt fordommer.

Det krever mye, ja. Men, det gir mer.