Hvordan kan vi være sanne om det kjipe og samtidig rake sammen motet og styrken til å fortsette, når livet vi trodde vi hadde meldt oss på, ikke er det vi får?
Det viktigste jeg har fått lært av livet, så langt, er at vi kan gjennomleve. Det er særlig vanskelig og spesielt viktig i de mørkeste partiene av livet. Jeg vet. Og ønsker på ingen måte snakke lettvint om dette! Min erfaring er denne: Om du nettopp da, i ditt dryge, lytter til hva livet forteller – og lever gjennom det – så finnes det aktiv livshjelp i selv det styggeste mørke. Det som ingen av oss vil inn i, men som noen og enhver av oss må ta i kast med. Mer eller mindre.
Livet forteller meg at det er slett ikke 2+2=4. Det er ikke logisk som at vi kan få det på formler og automatisert. Nei, livet er paradoksalt. Stuet fullt opp av tilsynelatende motsetninger.
Livet forteller meg at det gjerne gir nye kapitler. Og at du er mer enn ditt forrige avsnitt! Så holde hjerte åpent: Hva kommer til deg rundt neste livssving?
Livet lover meg en eneste ting: Det signerer aldri avtaler. Det er livets virkelige vilkår. Det skjer. Du må leve det. Det skrives ikke ut i kontrakter på forhånd; trinn 1, trinn 2, trinn 3… trinn 90 med sitt “gammel og mett av dage”.
Livet forteller meg at det aldri hjelper til noe godt å løpe fra virkeligheten. Livsbejaende mennesker velger sannhet som ganglag og gjennomlever det virkelige slik det virkelig er. Godt som gale. Fint som fælt. Herlig som heslig. Rett som vrangt.
Livet er designet til å knuse deg. Vi går mot død folkens. Det kommer vi ikke fra. Og på veien til døden vil livet la oss dø mange ganger og på mange måter. Under små og større kriser. Den første kjærlighetssorgen. Barna som flyttet ut. Ekteskapet som røk. Jobben du ikke fikk. Bilen du krasja eller aldri kunne kjøpe deg. Sykdommen som skamskar helsa di. Vennene som svikta da du trengte dem. En far som bar ærestittelen uten å være der i hverdagene dine.
Livet byr opp til dans med virkeligheten. Du føres. Du svinges. Du kastes. Du gripes. Du favnes. Du strekkes. Du mister pusten og kan slite med å holde takta. Men, du danser!
Livet forteller meg at iallefall én leveregel fra oppveksten er riktig: “Ting tar tid”. Spesielt er det rett når noe må repareres.
Livet forteller meg at kjærlighet – at vi er virkelig god mot hverandre – er å lytte til hverandre. Alt vi forsøker å skape sammen på denne kula vi bor på, står og faller med dette ene: Å lytte.
Livet sier meg at vi blir aldri ferdige med noe. Alt som skjer lagres i kroppen vår. Vi kan lukke kapitler på den måten at vi lener oss med hele vår tyngde i det nye kapitlet vi skriver på. Absolutt! Men det gamle er og forblir en del av min historie, en del av det å være meg i de kapitlene som kommer til meg. De kan være en kilde til ny visdom, ja. Men også en kilde til sårhet og sorg over livet som skjedde der. Uansett snakker stadig livet. Både i det som leves og i det gjennomlevde.
Livet er klart på at det gir aldri fra seg kontrollen. Så jeg må vite når det er på tide å gi slipp på målet mitt til høyre og bli med livet til venstre når det krever meg der. Det betyr at jeg må sette meg nye mål. Det blir annerledes. Men det trenger ikke å bli mindre bra for det.
Livet liker latter. Likesom fysisk aktivitet hjelper på alt så duger det til mye godt å sette mer glede inn i hverdagene våres. Livet trives i det latterlige.
Livet legger igjen muligheter for gjennombrudd under sammenbrudd. Det er ikke gitt at det blir til noe bra når noe bryter sammen for oss. Slett ikke! Vi hadde jo satt inn tid og energi og vårt håp til noe som ikke blir slik vi planla. Og så går selve livet imot oss på en måte. Da gjelder det å navigere i krisen slik at vi finner fram til mulige nybrottsarbeider i ruinene av det arbeidet vi la ned. Som livet la i grus. Hør: I knuste biter av det som var planlagt kan det ligge hjørnesteiner til noe annet.
Livet forteller meg at å leve er å være i endring. Livet kan være en rotete greie. Det forblir aldri i status quo over tid. Selvsagt ikke. Som alle andre levende organismer, så er vi i vekst. I de vekstvilkårene som til enhver tid foreligger. Vel, da kan vi like gjerne lære oss å leve og virke i endring først som sist: Bli venner med kaos!
Livet sier det er sterkt og skjørt, samtidig. Vi kan ikke sikre oss mot skader. Vi kan ikke forsikre styrken sterk. Men vi kan øve oss på å lytte til det livet sier oss, der vi er. At vi balanserer våre ressurser, likesom vår sårbarhet, med skarp oppmerksomhet til omstendigheten vi lever under.
Livet sier mye, men dette er noe av det virkelig viktige det har fortalt meg: – Livet ditt, Roald, er din fødselsrett: Lev! Ikke bare overlev til du dør.
DREIESKIVA|Roald Kvam 