Å tenke rett om seg selv

© Roald Kvam 2022

La meg gi deg en tanke som er bra å ha tenkt egne tanker om: 

Hva tenker du om deg selv? 

Ser du brikker til svaret ditt svive rundt inni hode nå? Vel, se om du kan skrive ut fem av de negative sidene av deg selv på et ark… Og så skriver du ut fem gode sider ved deg selv… Fant du dem der inne? Hva var lettest å fange i bokstaver og skrive ut på arket? Hva tok minst tid?

Kjenn litt etter: Under en oppgave som dette – når du tenker på hvem du er og hvordan du er – dveler du da ved det negative eller slikt som har pluss foran seg? 

Tankene er for liva våre på mange måter det keramikeren er for leira på dreieskiva: En som former en. I et eldgammelt ordspråk speiles denne sammenhengen slik: “Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.” Det er bra sagt, syns jeg. Det står i den boka i Bibelen som kalles “Ordspråkene”, i kapittel 4 og vers 23.

Saken der denne: Det du og jeg bevisst eller ubevisst tenker om oss selv, påvirker alle sider av liva våre. Tenker vi lave tanker, dannes et heller dårlig bilde av oss selv. Vi snakker da gjerne om et “lavt selvbilde”. Med et dårlig bilde av oss selv er det faktisk unødvendig mer vanskelig å møte utfordringer livet byr oss. Det svekker oss på alle felt: Helse, familieliv og nære relasjoner, forholdet til andre mennesker, til arbeid og andre oppgaver vi står overfor.

Du er unik. Alle er ulik deg. Vi andre, som bor og beveger oss rundt deg, vi trenger at du “bjuda på” – at du er den du er, helt, og kan bruke alt du har fått av evner og innsikt, erfaringer og kompetanser du har bygd opp gjennom livet så langt. Om du går bøyd og holder deg til de lavere tankene om deg så går både du og vi glipp av mye bra. Livet har vi jo sammen! Og sammen kan vi finne ut av det meste. Også hvordan vi kan smadre tankebygninger som reise seg i oss til fengsel omkring oss. 

Du er ikke designet til å leve med en slags lyddemper på livet ditt. Ingen mennesker er skapt til å leve bøyd. Et lavt selvbilde er med andre ord ikke en fødselsgave, men utvikles gjennom en kontinuerlig prosess. Her er tidlige negative signaler fra andre som lever med kort avstand til oss slikt som nok påvirker selvbildet mest. De første åra våre er viktige for hvorvidt vi går med en grunnleggende tillit til omgivelsene og vår egen verdi – eller om vi lever stadig mistenksomme overfor oss selv – tankene, følelsene og viljeslivet vårt – og om andre vil oss vel, virkelig.

Grunnleggende tillit og trygghet henger nøye sammen med hvordan og i hvilken grad vi opplever andres godhet. Det aller beste er om slikt også er formidlet til oss på vårt eget “kjærlighetsspråk”. Kjenner du ditt foretrukne språk for det gode og fine? For noen teller anerkjennende ord mye. Eller gaver. Tjenester. Fokusert oppmerksomhet (tid). Eller kanskje klemmen er den som bekrefter deg best for din del? 

Det er faktisk greit å ha tenkt gjennom dette med ditt foretrukne språk – og se om du kan lese av hvilket språk de rundt deg gjerne bruker. Da kan du noen ganger se at de forsøker jo å gi deg mye mer godhet og bekreftelse enn du har tenkt. Bare at de bruker et annet språk enn du helst ville ha prata kjærligheten på. Og husk: Dette går begge veier… Kanskje du selv skal bytte om fra “morsmålet” ditt til et “fremmedspråk” – akkurat som engelsk, tysk eller fransken på skolen – for å nå klarer fram med dine gode tilbakemeldinger til et menneske som betyr mye for deg? 

Med et godt selvbilde blir det lettere å leve og virke sammen med andre mennesker. Jeg er ikke i konstant beredskap eller kampmodus: Jeg tenker rett og slett ikke at den andre truer meg. Så jeg trenger heller ikke å bruke kreftene mine på å reservere meg, sikre og ha forsvarsverkene intakte hele tiden. Det er faktisk også lettere – ikke enkelt!  – å tåle de slag livet og samlivet med andre mennesker kan gi. Tro meg, jeg vet hvilken forskjell det kan spille i grøftekanten av livet om du tenker rett om deg selv, eller om du lever under andres tanker om deg. 

Det er en kolossal kraft i et sant og sunt selvbilde. Livet er sjelden 2+2=4. Det er jo aldri rettferdig mer enn et halvt øyeblikk om gangen. Som regel paradoksalt og delt opp i tidvis svært ulike – også utrivelige – kapitler som vi må gjennomleve. Men sånt gjør meg jo slettes ikke mindre verdt eller verre enn andre? Livet har vi sammen, alle. Også matematikken som ikke går opp, de tilsynelatende motsetningene eller feila, falla og flausene. Vi har det slik alle. Det kalles “et liv”.

Med et lavt selvbilde lever vi jevnt mistenksomme liksom: “De andre liker meg ikke, de andre vil meg sikkert vondt, de andre planlegger nok noe akkurat nå…” Så må jeg beskytte meg, ordne med forsvarsstillingene eller trekke meg tilbake. En slik måte å leve på kan merkelig nok føre til et slags selvforsvarsliv der det er vanskelig å innrømme når vi faktisk har gjort feil. Det syns jeg er rart: At et lavt selvbilde kan noen ganger se ut som et litt for høyt selvbilde, altså hovmodet, der underlegenhet ytrer seg som (anstrengt) overlegenhet. 

Vel, våger jeg ikke å være meg selv, med mine svakheter og mine styrker, så vil jeg brenne inne med meningene mine, ønskene og behova – og sitte med store ubrukte ressurser ingen av oss får noen glede av. Sånt blir det ulevde liv av. 

Eller også det motsatte, faktisk: Noen drives brutalt ut i overkompenseringslivet der de stadig må bevise for seg selv sin verdi gjennom det de leverer av resultater. Sånt blir det utlevde liv av. Det triste er at man blir utlevd før livet var ferdig levd… Utbrent kaller noen slikt.

Uansett, ulevd eller utlevd, vi utsletter egne sunne behov for å tilfredsstille andres tanker om oss. Det skumle er at det gir oss jo en kortvarig opplevelse av verdi at noen spør etter oss eller gir oss god respons når vi møter deres ønsker og behov. På litt lenger sikt gir det mest tretthet, frustrasjon og – ja, utbrenthet eller at du blir borte fra deg selv i ytre forventninger til deg. I enden av regnestykket sitter du tilbake med en forsterket dårlig bilde av deg selv: Elsket for det jeg gjør, ikke den jeg er.

Dette er et stadig truet selvbilde. Vi trenger å ankre verdien vår i et bedre ankerfeste enn ytre forventninger til oss eller andres tanker om vår verdi og våre prestasjoner.

For meg er det ankerfeste dette at jeg tenker jeg er skapt av Gud. Men om vi sender Gud på gangen en stund, så kan vi kanskje finne et bra ankerfeste for oss alle i dette at ingen mennesker er like? Altså hver og en av oss er unike! Det er en grunnleggende verdi for oss selv og for oss alle. Og om det nå faktisk er slik, så er det til vårt alles beste at vi hjelper hverandre med dette: Å være sann mot oss selv. Å tenke rett om oss selv. Og “bjuda på” til det gode for oss selv og for andre. Vi trenger hverandres tilstedeværelse og bidrag. For dette er våres unike spor på kloden! Sammen finner vi ut av det meste, bedre, for flere. 

La meg si det enkelt: Vi er personer. Ikke potetmos. Hver og en av oss teller. Og trengs. Som en gave til de fellesskap vi er en del av.

Selvbildet vårt – og andres – kan også idag formes selv om et viktig grunnlag ble lagt i de første åra av livet. Hva kan du og jeg gjøre for at selvbilder der vi er, blir styrket? Det er en tanke som er vel verdt å tenke over, tenker jeg.

Og hør: Selv om andre mennesker kommer til å være med på å forme ditt bilde av deg selv, så er du sjef i eget liv når ditt selvbilde skal bygges videre. Dypest sett velger du hva du skal tenke om deg selv… Mulig det provoserer å lese, men jeg mener det likevel. Og jo, jeg vet at det ikke er lett å skille “klinten fra hveten” eller å forandre usunne tanker til mer sanne tanker. Men likefullt: Det er mulig! 

La meg skisse ut en metode noen tyr til, samtidig som jeg erkjenner at sånne prosesser ofte er smarte å ta i kast med sammen med et menneske du har tillit til – som kan gå med langsmed i en av livets viktige og mer krevende øvelser. Om du ønsker hjelp av DREIESKIVA Roald Kvam, så kan du ta kontakt. Min anbefaling er likevel at du finner en nær der du er, som også kan holde deg litt fast i nye ferske tankebygninger underveis. For det er ufattelig lett å falle tilbake til gamle tankemønstre da vi har tenkt i dem i mange år. 

Nå, metoden: 1) Lytt. 2) Stopp opp og hold opp. 3) Endre.

1) Lytt

Legg merke til hva du tenker og sier om deg selv. Hvordan foregår din egen indre dialog? Legg merke til de negativ lada setningene, som for eksempel: “Jeg er et dårlig menneske”; “Ingen bryr seg om meg”; “Jeg er ikke verdt at noen bruker tid på”; “Jeg kan ingenting – Jeg får ikke noe til”.

2) Stopp opp og hold opp

Stå stille når du sier eller tenker usant om deg selv. Stå bare i ro! Du trenger faktisk ikke å flytte beina eller å gjøre noe som helst i den retningen de negative tankene peker. Og hold opp de usunne tankene mot noen bedre – slike som har objektive forankringspunkt eller er konkrete subjektive gode erfaringer du har gjort deg.

For meg er et slikt forankringspunkt min verdi som menneske skapt i Guds bilde. Det betyr mye for meg når livet butter imot. Men for oss alle kan det gjøre en god forskjell å holde opp tanken om at vi er unike, ingen er like – og sammen vinner vi mer, bedre for flere. Jeg teller! Du teller! Og vi er best når vi begge “bjuda på”.

3) Endre

Når vi stopper opp så lenge at vi lar være å gå på de usunne tankenes veier av gammel vane, og heller holder opp alternative steg vi kan ta basert på objektive kriterier eller konkrete subjektive gode erfaringer, ja, så gir vi oss selv en anledning til å endre retning, dreie oss selv fra den usunne tanken og til en mer sann en. 

Det forunderlige er at når vi tenker litt andre tanker kan vi ta litt andre steg. Og litt etter litt beveger vi oss bort fra gamle kjipe mønstre – til et bedre bilde, et bedre liv for oss selv. Og flere med oss.

Husker du at jeg spurte hva kan du og jeg gjøre for at selvbilder der vi er, blir styrket? Har du fått tenkt over det? Saken er den at skadede selvbilder blir skadet i samværet med andre mennesker. Da er det viktig at de heles, styrkes og bygges opp nettopp sammen med andre mennesker. Derfor er det så utrolig viktig at vi ser at her har hver og en av oss en rolle å spille – både i dette å gi og å ta imot det gode. I dette er vi nemlig medarbeidere på hverandres glede! Du og jeg kan – uansett hvor lavt vi tenker om oss selv akkurat nå – utgjøre en forskjell og være med å sette i gang gode prosesser hos andre. Så la oss starte med godt før vi tenker «godt nok» om oss selv. Og la oss øve oss på å ta imot godt av andre, mens vi fighter de kjipe mønstrene våres, bit for bit.

Det vil gå i rykk og napp. For slik er livet. Men la oss rykke framover, sammen, til bedre bilder. OK? Goody. Bjuda på!