Livet mitt dreier seg om et lik

© Roald Kvam 2022

Det er snart Påske. En av de virkelig store høytidene på kloden vår. Hva dreier det seg om, egentlig? Selv lever jeg mitt liv utenfor alt av kristne fellesskap og kirkebygg, men bor godt i Joh 20:1-18 likevel. Blir du med inn en tur? 

La meg fortelle deg en gåte: Fredag kveld dør en mann. Han blir gravlagt samme kveld. Søndag morgen kommer noen venner av ham til grava hvor han ble lagt. Grava er tom. Hva har skjedd?

Gåten – og løsningen – kan vi lese i Joh 20:1-18. Du finner teksten i “Det Nye Testamente”, den siste delen av Bibelboka.

Da sabbaten var til ende, kjøpte tre kvinner; Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome, velluktende oljer for å gå og salve Jesu døde legeme. Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. De sa til hverandre: ”Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss?”. Den var nemlig meget stor. Likevel gikk de videre. De imponerer meg. For de går selv om de vet at egentlig kan de slett ikke komme seg inn i grava til Jesu legeme. Hva driver slike mennesker?

Da de kom fram fikk de se at steinen var rullet bort. Soldatene lå på bakken som døde. Da de kom inn i graven så de en av englene sitte der på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sier til dem: ”Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.” Engelen ba dem si ifra til disiplene. De gikk av sted og fortalte det til dem.

Disiplene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke. Men to av dem løp likevel til graven, sammen med Maria Magdalena. Disse disiplene imponerer meg. For de løper selv om de tenker at egentlig er det løst snakk de har fått høre,- ikke noe de kan knagge tro på. Hva driver slike mennesker?  

Johannes var den første som kom fram, av de tre. Straks han fikk høre det glade budskapet fra engelen, løp han alt han maktet. Peter kom etter, og Maria Magdalena etterhvert. Han ønsket å tro det. Han elsket Jesus. Av disiplene, er Johannes nærmest Jesus: Han var der i yppersteprestens forgård, mens Jesus sto i harde forhør under falske anklager. Han var der ved foten av korset. Han så ham dø! Han hadde tatt hånd om Maria, Jesu mor, slik Jesus ba ham gjøre. Han sprang raskere enn Peter, men når han kommer til graven, går han ikke inn. Han kikker inn og ser noe av det Maria Magdalena fortalte. Men han blir stående på utsiden. Kan hende han måtte få kontroll over pulsen? Kanskje han var litt redd at Maria Magdalena tok feil; at Jesu legeme bare var flyttet til en annen del av graven? Han så Jesus bli ødelagt av tortur og slaktet på korset, fredag kveld. Det var ikke et syn han savnet særlig. Og hva om soldatene kom tilbake mens han var der inne i grava? Var det hele en romersk ”disippel-felle”? 

Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så det Maria Magdalena fortalte: Linklærne som lå der som om Jesus hadde gått rett igjennom dem, og at svetteduken som hadde vært på hodet hans ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. 

Nå gikk også Johannes inn. Han så det samme som Peter, men reagerte annerledes. Johannes ”så og trodde”. Peter gikk hjem, ”og undret seg over det som var skjedd”.

Den tomme grava var ikke bevis nok for Peter. Johannes hadde nok med den tomme grava og Guds løftesord, profetiene. For Jesus hadde forutsagt sin død. Og døde. Jesus hadde også forutsagt sin oppstandelse. Og nå er grava tom. Det er nok for Johannes. Han fant, med hjelp av Guds ord, troen i den tomme grava. Jesus sier om slike som Johannes: ”Salige er de som ikke ser, og likevel tror.”

Peter var ikke så rask som Johannes. Kan hende fordi Johannes var yngre? Kanskje var det årene som fisker som hadde slipt knær og rygg og tatt farta fra ham? Eller var han redd for det som ville møte ham ved grava? Han var ikke så redd soldatene. Han hadde jo slått øret av en av dem i Getsemane da de ville ta Jesus fra ham. Petter ville se Jesus, men en del av ham var kanskje usikker på om Jesus ville se ham? Siste gang de så hverandre i øynene var rett etter at Peter hadde fornektet Ham… Om Jesus lever, må Peter stå ansikt til ansikt med sitt svik og den han sviktet. Det sleit i ham. Han ville virkelig at Jesus skulle leve, men han visste ikke om han var i stand til å stå overfor Ham.

Kan hende det er en og annen som Peter på kloden i dag også? Han vil tro, men har bare så mye historie som er vondt å ta fram foran Jesus. Dager og netter som stinker av svik og nederlag. Det er nærmest umulig å tenke at Jesus vil ha ham i sitt følge. Det er vanskelig for Peter å tro at Jesu oppstandelsen kan ta bort byrden av dårlige dager og netter.

Kan hende Johannes har en som Peter i tankene når han seinere skriver: ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”

Peter fant nok i graven til å forstå at noe hadde skjedd. Han undret seg, men vil ha mer bevis for å bøye seg for det glade budskapet. Så gjorde Peter en av de dummest tingene i hele sitt liv: Han gikk hjem til seg selv. Du finner ikke tro på Jesus hjemme hos deg selv… Dersom Peter hadde blitt ved den tomme grava, ville troen kommet i møte med Jesus. 

Mitt råd er å stå litt lenger ved gåtene i livet ditt. Jeg er ingen garantist for at de løser seg for deg da, men dette vet jeg: Lite løser seg ved at du går hjem til deg selv. Stå heller ved dine dilemma og se om ikke nye faktorer – og folk – kommer med biter til et bedre bilde. 

Maria Magdalena ble stående utenfor grava og gråte etter at Johannes og Peter var gått. Som hun nå gråt bøyde hun seg og så inn i graven. Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. De sier til henne: ”Kvinne, hvorfor gråter du?” Hun sier til dem: ”De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!”

Da hun første gangen møtte Jesus, var hun bundet av sju onde ånder. Jesus drev dem ut og forløste henne. Tenk deg å ha sju stykker som stadig krever deg for et oppdrag du ikke vil utføre, som drar deg i en retning du ikke vil gå?! Når Jesus forløste Maria, fant hun fred og Maria valgte å følge Jesus mens Han levde. Hun trodde på Ham og det Han gjorde. For Maria ble det slik: Hva er meningen med livet om ikke Jesus er midt i det? Så Maria var som fortapt uten Jesus. Hans liv gav henne ikke bare mening, men også retning. Nå som Han var borte, var hun rådvill.

Alle trenger vi noe å tro på, en vei å gå og et mål å nå. Maria Magdalena mista mye av målet, veien og framtidstroen der ved grava. Nå hadde hun ikke en gang en død Jesus igjen. Men så skjer underet: 

”Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren! Og hun fortalte dette som han hadde sagt til henne.”

Maria Magdalena ville virkelig se Herren. Så sterkt at hun gikk helt nærme selv om folket forbannet Ham og soldatene slaktet Ham. Hun ville se Ham selv om Han ble knust for hennes øyne på korset. Selv når Han var dø, og Josef fra Arimatea og Nikodemus tok ham ned og la Ham i grava i hagen, så var hun der. Og selv når de rullet den store steinen for og satte Keiserens segl over og romerske soldater utenfor, så var hun der. Hun satt rett imot graven. Det eneste som fikk henne til å bryte blikket, var Sabbaten. Men så snart Sabbaten var over, var hun der igjen. For å se Herren. Maria Magdalena hungret og tørstet etter Ham. Og ble møtt og mettet: ”Jeg har sett Herren”.

Kan hende du – som jeg – kan kjenne deg igjen i noe hos disse tre menneskene ved den tomme grava? Alle tre var fortalt det samme glade budskapet: Grava er tom. Jesus lever! Alle fikk se den samme tomme grava. Men de reagerte forskjellig.

Kan hende du er som Johannes som ser den tomme grava i lyset fra Guds ord, og tror. Jesus sier at dere er “salige”. Ordet er egentlig en gratulasjon – og at det er all god grunn til å gratulere, for i Bibelens virkeligshetsbilde betyr det at dere vil leve med Ham i all evighet. Til og med forbi døden. Jo, jeg vet. Hode fatter det ikke. Men i hjerte knagges troen ved den tomme grava.

Kan hende du er som Peter som ser den tomme grava og vet hva du vil tro. Det er noe som har skjedd og det gjør noe med deg. Men du vet ikke helt hva det vil bety for deg. Det er bare en måte å finne ut av det: Bli ved den tomme grava til lyset fra Guds ord får vise deg Jesus og hva Han tenker om deg og ditt liv. Han har høye tanker for deg, fredstanker og ikke tanker til ulykke, forteller Bibelboka.

Kan hende du er som Maria Magdalena som ser den tomme grava og hvilken forandring det utgjør i menneskers liv. Men du har en hunger etter Han som skaper forandringen, mer enn forandringen i seg selv. Hun ville se Jesus, mer enn hva Jesus kan gjøre for henne. 

Slike mennesker som Maria Magdalena er så gode å ha i livet sitt. De har et lavt tyngdepunkt liksom. Og en nåde-sone rundt seg. Med kjempegod plass til mange og alle slags mennesker. Møter du et Maria-menneske, så ta godt vare på henne. Hun utholder livets drygere kapitler og den drepende ventetida hvor vi-venter-på-vet-ikke-hva. Hun går på i en slags trassig tro-tross-alt i møte med de tilsynelatende uløselige dilemmaer som livet – og døden – byr oss.

Vel, mitt liv dreier seg om et lik mer eller mindre. Jeg tror det er ett mindre. Det gir meg en å tro på, en vei å gå og et mål å nå. God påske!