© Roald Kvam 2022

Om du skulle ta et menneske med ned i de dypere lagene dine: Hva ville være viktig for deg? Hvilke faktorer måtte være på plass? Tid? Empati? Undring? Raushet?

Alle mennesker kan være mennesker som lytter til andre mennesker. For det å lytte er som livet selv: Et øyeblikkets øvelse. 

Elsk stillheten – Dropp tausheten

Stillheten bærer mye informasjon i seg selv under viktige samtaler; er liksom et eget språk hjerte forstår ekstra godt. I Bibelboka leser vi en fortelling om en mann som hette Job. Han hadde “alt”. Og mistet “alt” så nær som sitt eget liv. Da Job satt i det drygeste av sin sorg og smerte kom tre venner til ham. De ga han tid. Faktisk satt de hos ham i dagevis. Stille. De sa ikke noenting, men var med ham i sorgen og smerten uten å forklare eller late som om de forsto hva han sto i. Så kom en fjerde venn. Han forsøkte fort å forklare hva som måtte være årsaken til at Job som hadde “alt” mistet “alt”. Det ble bare feil for Job! 

Kanhende du, som jeg, kan kjenne deg igjen i Job? Vi trenger våre venner med oss i de drygere kapitla av liva våre – og da holder det så inderlig at de bare er i det med oss. Stille. Orda med lyd på kommer tidsnok selv. 

Ord-gyterne gjøre ikke mer enn det: De gyter ord. Slik gjør like lite forskjell som slike som trekker seg unna deg under det vonde og vanskelige, bak sin mur av taushet. Likesom stillhet er skapende er taushet drepende. Vær så snill, nei – Vær menneskelig: Trekk deg ikke unna når din venn står i et krevende terreng i livet sitt. 

Lytt lenger

Dropp enhver tanke om at du må svare for neste trekk for den personen som har invitert deg med ned i sine dypere lag av livet. Jeg tenker slik: De aller fleste mennesker eier selv klokskap nok til å treffe sine egne smarte valg i situasjoner livet byr dem. Det vi kan få bidra med er å legge til rette for at omstendighetene rundt valg-dagen deres er de aller beste. Men valget skal de eie og ta i eie helt aleine. Da forankres det aller best i deres eget liv – og får sin egen motor og motivasjon innenfra ut.

Trafikkregler for den gode samtalen

Skulle vi forsøkt oss på noen trafikkregler for gode samtaler? Vi trenger ikke mange, men tre kan være greit: 

Generalisering er bagatellisering

Det hjelper meg lite om du sier at mange andre er i samme situasjon som den jeg deler med deg fra mitt liv. Om jeg synker sammen foran deg finner jeg lite hjelp i å høre om tre andre som også synker sammen…

Dropp pekefingeren, by fram hånda 

De fleste mennesker vet hva som er rett og galt. Når du kjenner behov for å moralisere så skal du vite at jeg har allerede løftet pekefingeren min over meg selv lenge før jeg inviterte deg inn i denne samtalen. Du er for sent ute – og jeg inviterte deg inn fordi jeg trenger at du byr meg hånda di, skuldra med, og ja, din medhjelp opp av denne dritten! Har du behov for å piske meg først så sier det som regel mer om din frykt for dine egne mørke rom enn at det har så veldig mye verdi å piske en piska hjerte-rygg enda mer. Jeg trenger bare ei hånd for å komme opp igjen. Du har to.

Retning trumfer framdrift

Jeg kan forstå og sette pris på din iver etter å hjelpe meg opp av grøfta, men husk at her teller retning mer enn fart. Ikke foss forbi viktige prosesseringer underveis. Jeg trenger tiden det må ta opp av grøfta til å se, oppdage og forstå sammenhenger slik at jeg kan unngå å havne i denne grøfta igjen. Den gode samtalen er som det gode måltidet: Det er helst en langsom greie og ikke en hastesak over fjøla på vei ut…

Trafikkregler for å lytte

Skulle vi forsøkt oss på noen trafikkregler for å lytte? Vi trenger ikke mange, men tre kan være greit. Lær deg å lytte etter:

Det reduserende

Noen ganger forsøker vi å liksom pynte litt på sannheten for å gjøre den mer utholdelig eller rett og slett “spiselig” for den som lytter fordi vi håper å komme forbi setningen uten at den som lytter hører at her gjør det faktisk vondt… Så vi snakker som om sannheten er bedre enn den egentlig er. 

For eksempel: “Jeg kan ikke si jeg har særlig problemer med…” 

Her kan du som lytter ta tak i setningen og kryss-sjekke om døra dypere ned ligger i stikkordet “særlig”. Til eksempel kan du spørre slik: “Vil du si noe mer om dette?”

Det forsterkende

Noen ganger forsøker vi å liksom forsikre den som lytter om at sannheten er bedre enn den egentlig er. Da skal den som lytter lytte!

For eksempel: “Her har vi det virkelig bra – her sier vi aldri et vondt ord til hverandre!”

Vel, det høres jo ordentlig bra ut ikke sant? Men jeg tenker slik: Hvis dette er sant, hva er det da de ikke har sagt til hverandre? 

Lytter, lytt når livet på jorda beskrives som livet i himmelen. Da er det noe som tilsløres. Vi er på jorda og våre samtaler om livet kan like godt være “jorda” først som sist. Mye er bra her. Helt klart. Men paradis? Det er det ikke!  

De sentrale bi-setningene

Når jeg får bli med inn i en god samtale med et mennesker så lytter jeg så godt jeg kan til det de forsøker å fortelle meg – og særlig lytter jeg til bi-setningene. For det ligger så mye vakker menneskelighet i bi-setningene våre! Vi burde snakke mye mer i bi-setninger til hverandre… for det er (for) ofte der vi kan møtes på ordentlig som medmennesker. 

Særlig skal du som lytter legge merke til bi-setninger som liksom ikke passer inn i flyten i fortellingen du hører på. Ta tak i dem! Sjekk ut om de ønsker å fortelle mer innover slike bi-setninger. Ofte lengter vi etter å få sagt noe, men våger ikke helt å åpne den kontoen eller vi vet ikke helt hvordan vi skal få startet det sporet for praten. Så vi legger ut noen “agn” i bi-setninger som nesten virker malplasserte i den praten som foregår sånn på overflaten.

Når du som lytter tar deg selv i å reagere med et “hæ?!”, enten inni deg eller med lyd på, da skal du virkelig lytte fordi du kan ha dultet borti en slik spennende bi-setning. Forfølger du den kan du møte et sant vakkert ekte menneske du kan bli bedre kjent med. 

Rådgiver uten råd

I store deler av livet har jeg fått lov til å arbeide med andres utvikling. Enten det er ledere, medmennesker, team eller organisasjoner og selskaper. Jeg arbeider i dag som “Seniorrådgiver” innen sosialt entreprenørskap. Sånn sett skulle jeg kunne dette med “råd”… Men jeg liker ikke råd, egentlig. For jeg har ikke veldig troa på at råd setter dype nok røtter hos den som tar imot dem. De står liksom ikke godt nok røtet når stormer kommer. Så blåser de liksom bort like raskt som de ble tatt imot…

Misforstå meg ikke. Vi kan lære av hverandres tips og talenter, kompetanse og kunnskaper. Jeg har jo nettopp delt mine trafikkregler med deg! Men valg skal vi ha stor respekt for! Vi kan hjelpe hverandre med gode råd og sunn veiledning fram til “valgets kvaler”, men ikke lenger. 

Kjære rådgivere: Ta aldri vekk valget det enkelte mennesket må få ta i eie selv. Da stjeler du vekst og en bit menneskelighet fra den du så gjerne vil hjelpe. Vi vet jo dette så godt, egentlig, om vi ser det ut fra oss selv: Når andre gir oss råd vi føler oss pliktet eller presset til å følge, så blir vi utenfrastyrte. Men ser vi oss tilbake i kapitla våre så vet vi at varig forandring i livet følger de innenfrastyrte valga vi selv tok.  

Hør meg fram!

En god samtale styrker den andre til å ta ansvar for sitt eget liv og ta kontroll i eget liv med sine egne valg. Fra slike samtaler reiser mennesker seg. Oppreist. Det stiger fram tross alt og med en trassig tro i lomma som taktfast forteller: Alle gjør feil. Ingen er feil. Du kan gå ut av denne grøfta også. Du er mer enn dine dårlige valg. Du kan ta nye valg. Det kommer flere kapitler – også til ditt liv.