© Roald Kvam

Siden 2015 har jeg fått arbeide i skjæringsfeltet mellom kommuner, fag- og kunnskapsmiljøer, sosialt entreprenørskap og teknologier. Særlig de vi finner under headingen “Velferdsteknologi”. Slike er i dag et prioritert felt på grunn av utfordringer knyttet til (morgen)dagens helse- og omsorgsmodeller, og mange kommuner har gjort seg erfaringer. 

Om du blir med meg noen avsnitt, så ser vi nærmere på et knippe utfordringer knyttet til spredning og realisering av teknologienes potensiale som en medhjelper for oss mennesker. For hver utfordring nevner jeg løsningsforslag. Jovisst er det flere å nevne og mer å si, men disse er satt på papiret til refleksjon, inspirasjon og muligens provokasjon.

Høres det greit ut? Da tar vi i kast med kjernen først. Og for meg er kjernen i arbeidet med velferdsteknologi – også utfordringene – samspillet mellom brukeren og teknologien og medarbeideren. Jeg har valgt å løfte slike løsningsforslag som bygger på samspillet mellom rammebetingelser og organisering og ledelse. Fordi jeg mener at de 3 stikkorda er nøkler til å låse opp en bedre framtid – til mer liv i livet hele livet – for flere.

1ste utfordring gjelder gevinstrealisering

Ah, usmart! tenker du kanskje. Tja, jeg vet godt at jeg jobber i et privat selskap som opererer innen sosialt entreprenørskap – og at vi for vår del må våke over kost/nytte i alt vi gjør for å bygge trygge og gode arbeidsplasser og nå lengst mulig til flest mulig med løsninger som gjør hverdagen bedre for mange. Men hør! Det må da sannelig mine kollegaer!! på kommunesida av livet også? Hvis vi ikke takler utfordringene SAMMEN når det kommer til gevinstrealisering av tiltaka vi treffe, så bommer vi ikke bare som virksomhetsledere – enten vi er politisk rød eller blå eller har sete i kommuner eller i selskaper – nei, da bommer vi også på dette å bygge en bærekraftig framtid for våre barn og generasjonene som følger. Det er for alvorlig til å pjatte vekk i jakten på å score billige politiske poeng inn mot et valg i ny og i ne. For her dreier det seg dypest sett om vårt FELLES velferdssystem skal stå – eller falle. I møte med utfordringene den såkalte “eldrebølgen” byr på, så har vi rett og slett ikke tid til noe anna enn samarbeid. Over heile fjøla! 

Vi er kommunen sammen. Vi er Norge sammen. Og sammen finner vi ut av mer, bedre, for flere.   

Altså – og derfor: Dersom organisasjonens forutsetninger for å realisere de ønskede gevinstene ikke gjenspeiles i business casen, møter man gjerne oversette kostnader og urealistiske tidshorisonter. Og ingen bør jo gjøre noen feil… Overhode! I tillegg er det fare for at vi opererer med et for snevert fokus på økonomiske gevinster om vi ikke ser på flere bunnlinjer, f.eks arbeidsmiljø og kvalitet for brukerne. 

Jeg vet godt at evalueringen og dokumentasjonen av disse bunnlinjene kan være kompleks og derfor vanskeligere å inkludere i business casen. Det kan også være vanskelig å danne seg en oversikt over realiserte gevinster, da det ofte er forskjell på hvilke av kommunens avdelinger som investerer og hvor gevinstene høstes.

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Systematisk innsamling og evaluering av prosjekter for å sikre at de gjennomføres fullt ut og at gevinstene høstes. Da kan vi ta informerte beslutninger for videre utvikling og utbedringer.
• Begrepet “Gevinst” må ta høyde for at velferdsteknologi måles ut fra flere bunnlinjer; implementert innovasjon, bedre arbeidsmiljø, mer forebygging og høyere kvalitet.
• Verdien av velferdsteknologi må “blåses opp” likesom en ballong… slik at den blir mer synlig: Vi må fortelle fortellinger som teller og vise at velferdsteknologi med fordel kan settes inn i en større sammenheng og plan.
• Ha en person som kan følge med og sikre overgangen fra prosjekt til drift. Her bør definitivt!! også leverandørene utfordres på å ta høyde for dette, som en del av sine tjenester.

2dre utfordringer ligger i de ressurstunge implementeringsprosessene

Hvis du i en tidligfasevurdering vil anslå hvorvidt et prosjekt ender i pilotsyken eller det har sjanse til å bli implementert, skal du telle over hvilke ressurser som er tiltenkt implementeringsprosessen… og hvorvidt det er sikret tid og ressurs til ledelse av denne delen av arbeidet: Overgangen fra prosjekt til drift. 

For ofte enn sjeldent undervurderer vi ressursforbruket for gjennomføringen. I tillegg kommer dette at en implementering gjerne krever koordinering mellom fagområder – eller “siloer”. At vi ikke tar høyde for dette når vi jevnt frustreres over det – både på kommunesida og selskapssida av samarbeidet – vel, det er jo smått utrolig? Men vi gir oss selv denne utfordringen… Igjen og igjen. Igjen og igjen. 

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Involver brukere og ansatte i prosessen. Mye! Det gjør den faktisk enklere rett og slett fordi den treffer bedre raskere, – og dermed reduseres behovet for ressurser. Husk at i den innovative matematikken er 1 pluss 1 lik 3…
• La oss skape mer samarbeid på tvers av fag og virksomhetsområder. Jeg vet at dette krever stor tillit og respekt mellom fagene og de ulike aktørene. Men vi har bare vinst av å prioritere tverrfaglig kompetanseutvikling i en stadig raskere og mer globalisert verden.
• Ansvarliggjør oss som leverandører som kommuners og brukers medarbeidere på gjennomføringsprosessen. La oss gjerne skrive kontrakter på det, fordi vi alle vinner mer på at løsninger ikke bare blir skapt og kjøpt, men også brukt.
• Gi nøkkelpersoner i prosjekt- og politisk ledelse (type: beslutningstakere) en guida tur ut i virkeligheten for å forstå hvor ressurstung en implementeringsprosess kan være i praksis, og hvilke ressurser det krever å gjennomføre noe godt forankret.

3dje utfordringer gjelder manglende fokus på velferdsteknologi blant ledere og mellomledere 

Det er en utfordring, ja et tapsprosjekt, om ferdigkjøpt velferdsteknologi nedprioriteres i driften. Da brenner vi andres penger (for vi burde investert i andres løsninger) og holder tilbake gevinster fra sluttbrukerne våre. 

For min del har jeg fått bli bra kjent med sykehjemssektoren og de hjemmebaserte tjenestene. Jeg har dyp respekt for tøffe tidsprioriteringer og serien av vanskelige valg, i helt vanlige dager, som konkurrerer om oppmerksomheten for teknologiens potensiale. 

Jeg heier på den gjengen, heile veien! 

Samtidig må det selvsagte også sies: For å skape endring – av alle slag – trenger vi lederens fokus og lederens konsistente valg. Det vil si at vi må sikre at hensikten med velferdsteknologi og dens bruksverdi både for ansatte og sluttbrukere alltid er tydelig for og fra ledere likesåvel som mellomledere.

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Adresser for ledere og mellomledere problemstillinger som velferdsteknologi er en del av svaret til. Det kan bidra til at de i større grad etterspør velferdsteknologi under arbeider med problemstillinger.
• Involver ledere og mellomledere i alle prosjektfaser, ja allerede i idéfasen før en beslutning tas. Det kan bidra til at de tar et større eierskap til implementeringen av velferdsteknologien og gir innspill til hvordan teknologien kan fases inn i eksisterende arbeidsflyter – eller fordrer nye.
• Fortell fortellinger som teller: De ansattes gode historier og erfaringer med teknologien må deles med mellomledere og ledere. Smitte dem litt med ekte glede!
• Tydeliggjør og tilrettelegg for de kompetanser som kreves av ledere i arbeidet med velferdsteknologi.

4de utfordring er de ansattes frykt

Kanskje frykten for å måtte løpe fortere fyller flere av de ansatte mer enn frykten for å miste jobben? Teknologien kan bli sett på som et uttrykk for et ønske fra ledelsen om å spare og samtidig rekke over mer. Det er et scenario som kan utfordre de ansattes hverdag og profesjonalitet.

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Involvere ansatte i hvordan ressurser som frigjøres ved velferdsteknologi best kan brukes i hverdagen. Hva om frigjort tid kan brukes med brukerne eller fordypning i profesjonalitet? Flere ønsker bedre tid med den enkelte bruker. Her kan teknologier gjøre en betydelig positiv forskjell.
• Dokumenter hvordan teknologien kan understøtte arbeidsmiljø og profesjonalitet slik at fagorganisasjoner kan stå som samarbeidspartner gjennom implementeringen.
• Bruk teknologien positivt under arbeidet med å rekruttere nye ansatte til sektoren. Vi trenger – og vil trenge langt flere – varme hender til morgendagens omsorg. Da kan teknologi blir nødvendig for å opprettholde kvaliteten, tenker jeg. 
• Vær ærlig: Besparelser er uunngåelige om velferdssystemet vårt skal overleve “eldrebølgen”. Og vær tydelig: Dette er ikke teknologien sin feil… Også, våg å utfordre: Kan teknologi være verktøyet som hindrer innsparingene som gjør at ansatte må løpe dobbelt så fort?

5te utfordring gjelder endring av yrkesidentitet

Teknologi kan endre ansattes arbeidsflyt og profesjonalitet, tenker jeg. Dersom ansatte opplever en konflikt mellom sin profesjonalitet og teknologien – f.eks slike som øker brukernes selvhjulpenhet – kan det da hende at teknologien velges bort i hverdagen?? Jeg setter 2 spørsmålstegn der fordi jeg selv slett ikke liker tenkningen under utfordringsbildet. Til det har jeg møtt for mange flotte ansatte som har 1 hjertesak: Brukernes selvhjulpenhet – at de på ekte skal få leve hele livet. Likevel: Vi må tørre å ta litt på denne tanken også… Ingenting er bedre om vi kan slippe taket i den like raskt – ja, slippe å se den levd ut på noe som helst gulv noen som helst plass.

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Ta først i bruk – og før bevis for – teknologiske løsninger som understøtter profesjonaliteten til de ansatte. 
• Økt fokus på velferdsteknologi i grunnutdanningene slik at de gjøres mer attraktive. Dette er også viktig i forhold til å kunne møte den store rekrutteringsutfordringen morgendagens omsorg må finne løsninger for.
• Ledere og mellomledere trenger å tenke og snakke velferdsteknologi inn i medarbeidernes yrkesrolle og fortelle om teknologi som understøtter profesjonalitet.
• Lederne definerer premissene for de ansattes arbeid. Det betyr at lederne må gjøre det klart at det er greit når teknologien setter nye farger til yrkesidentiteten, enten den preger arbeidsflyten eller bredder ut etablert tenkning om hva profesjonalitet kan være.  

6te utfordring er at målgruppen(e) er begrenset

Når målgruppen er liten, kan det bety at investeringen i teknologi ikke ser ut til å lønne seg. Samtidig er det en utfordring å definere og avgrense hvilke gruppe(r) som kan ha nytte av de enkelte teknologiene.

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Utvid målgruppen(e) ved å se på tvers av etatene/avdelingene i kommunen. Hos din “nabo” kan det være brukere som passer inn i det totale målgruppe-bildet.
• Samarbeide med andre nabokommuner, for å øke målgruppen(e) på tvers av kommunegrenser.
• Utfordre leverandørene på om de kan utvikle interkommunale tilbud likesåvel som de kan bidra til å definere et utvidet målgruppe-bilde.

7ende utfordring følger vurdering av modenhet

Det er en utfordring å vurdere modenheten til hver enkelt teknologi i forhold til å være en del av driften. Dette er – og bør være – en avgjørende barriere for implementering av teknologien. 

Fordi:

Blir vi leverandører for glad i vårt eget produkt og lederne i kommunene for fascinert og blendet av ordet “velferdsteknologi”, så kan det gjør at vi begge går glipp av verdifulle modningsprosesser – og løsningen blir ikke tilstrekkelig vurdert. Så skal det også være sagt at i en stadig raskere verden, er modning og “marked readiness” pittelitt krevende å være skråsikker på. Desto viktigere at vi skjærer gjennom, innforbi “my babies” og “all tech is good tech” – og utsetter oss, på alle sider av bordet, for bra tøffe spørsmål hva angår skjæringsfeltet teknologi og drift. 

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Sikre vurderingskompetanse i organisasjonen; at det er spesialister (med både hode og hjerte for brukernes hverdag) som vurderer og velger teknologien, ikke aleine ledere eller politikere eller oss leverandører.
• Sjekk mulighetene for å koble teknologien til allerede eksisterende IT-arkitektur. NB! Ikke glem at det kan være at det er den eksisterende arkitekturen som er overmoden for å skrotes og den nye teknologien var moden nok…
• Hold skarpt fokus i vurderingen av teknologien på at den må være brukervennlig. For det hjelper lite om den kan kobles til eksisterende IT-arkitektur om den ikke blir brukt av brukerne.

8ende utfordring er mangel på forståelse/kunnskap om “best practice”

Det er avgjørende for realisering av teknologiens potensiale at de ansatte har forståelse for teknologien og kunnskap om hvordan den brukes best. For å få mest mulig ut av teknologien er det avgjørende at hver ansatt i møtet med bruker er klar over hvordan teknologien kan hjelpe vedkommende.

Så hva kan vi gjøre? Vel, noen løsningsforslag kan være:

• Etabler programmer – kommuner og leverandører i lag – som kan styrke stabens digitale kompetanse. Den mest aktuelle gruppen ansatte for dette er den som er tettest på brukerne i hverdagen, tenker jeg.
• Utdanningsinstitusjonene må sikre at studentene har digital kompetanse som et av sine kjæreste arbeidsverktøy når de går ut ferdig utdannet og klar for innsats for brukerne i helse- og omsorgssektoren.
• Ledere og mellomledere må prioritere kompetanseutvikling for gjengen sin: Bruk tid og ressurser på dette i den daglige driften. Alle – også driften – tjener på dette.

Vel det var knapt to håndfull utfordringer. Her er mange flere. Men dette skulle være tilstrekkelig til at vi ser her er endel å prate sammen om. Og mer: Vi har en del å arbeide sammen om for at flere skal få leve hele livet…

Vi er kommunen sammen. Vi er Norge sammen. Og sammen vinner vi mer, bedre, for flere – Roald